des 2010
Futhark 1
31. desember 2010 03:20 Arkiveret under: Nyudgivelser
Et runologisk tidsskrift har set dagens lys. Det hedder Futhark: International Journal of Runic Studies og er open access – det vil sige at man kvit og frit kan læse det på nettet og endda downloade det til sin egen computer.
Tidsskriftet skal komme årligt, og dets hovedredaktører er James Knirk og Henrik Williams. Det første hæfte præsenterer et udvalg af artikler som bygger på foredrag ved et runesymposium i Lancaster for nogle år siden, og er redigeret af Michael P. Barnes og Judith Jesch.
Årets nummer ser rigtig spændende ud og kan hentes her.
Tidsskriftet skal komme årligt, og dets hovedredaktører er James Knirk og Henrik Williams. Det første hæfte præsenterer et udvalg af artikler som bygger på foredrag ved et runesymposium i Lancaster for nogle år siden, og er redigeret af Michael P. Barnes og Judith Jesch.
Årets nummer ser rigtig spændende ud og kan hentes her.
Norrøntspalte 12
31. desember 2010 03:16 Arkiveret under: BT
Her kommer det tolvte bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Denne gang er teksten skrevet af Jonas Wellendorf.
Stille natt
Når julen nærmet seg i middelaldersamfunnet skulle det brygges øl, og det ble sikkert også drukket øl i større mengder enn ellers. Bergens Bylov som ble vedtatt i det Herrens år 1276, hadde paragrafer som skulle beskytte folk som hadde fått et beger eller to for mye. Hvis vekterne traff på folk, menn så vel som kvinner, som hadde fått et beger over tørsten, så skulle de ledes “på rett men ikke gal vei”, som det står – hvilket får en til å lure på om det anskje til tider hadde moret seg med å leie folk som ikke selv kunne finne heim, på villspor. De skulle spørre personen hvor han bodde, og hvis han visste det, skulle de hjelpe ham hjem. Det kunne likevel hende at noen ikke var i stand til å forklare hvor han bodde, og vekterne kunne da føre ham til den nærmeste husbonde og la ham ligge der, inntil han var i stand til å ta seg hjem på egen hånd.
Drukkenskap var ikke noe nytt fenomen. Sverres saga har en lengre skildring av hvordan det gikk da Bergen ble oversvømt av store mengder billig tysk vin. Blant annet leser vi om hvordan en av Sverres menn blir så animert at han plutselig får lyst på en dukkert og hopper ut av vinduet fra hallen. Uheldigvis hoppet han ut på landsiden, i stedet for sjøsiden, og reiser seg ikke igjen.
Det finnes også en latinsk tekst som beskriver en gruppe forvillede danske korsfareres besøk i Bergen på Sverres tid. Den forklarer at man på grunn av drukkenskap “vil finne flere fordømmelige gjerninger der omkring [altså i Bergen] enn noe annet sted på jorden.” Noen av de danske korsfarerne ble av de lokale forledet til å ta del i et nattlig drikkelag som endte med kjekling. Kanskje var det, som det ble hevdet dagen etter, en av danskene som hadde tuklet med en fornem lokal kvinne. I alle fall grep halve byen til våpen, og hadde forstandige menn ikke grepet inn ville det ha blitt mannefall i byen.
Den slags ville man ikke ha noe av når julefreden senket seg på Tomasmesse, d. 21 desember. Man ville ha fred og ro i de tre ukene juletiden varte. Kanskje var det derfor byloven innførte en spesiell høytidstakst på bøter for fornærmelser i juletiden. I juleukene skulle alle bøter for fysiske og verbale fornærmelser betales dobbelt opp. Om dette førte til en fredeligere jul forteller historien ikke noe om.
Stille natt
Når julen nærmet seg i middelaldersamfunnet skulle det brygges øl, og det ble sikkert også drukket øl i større mengder enn ellers. Bergens Bylov som ble vedtatt i det Herrens år 1276, hadde paragrafer som skulle beskytte folk som hadde fått et beger eller to for mye. Hvis vekterne traff på folk, menn så vel som kvinner, som hadde fått et beger over tørsten, så skulle de ledes “på rett men ikke gal vei”, som det står – hvilket får en til å lure på om det anskje til tider hadde moret seg med å leie folk som ikke selv kunne finne heim, på villspor. De skulle spørre personen hvor han bodde, og hvis han visste det, skulle de hjelpe ham hjem. Det kunne likevel hende at noen ikke var i stand til å forklare hvor han bodde, og vekterne kunne da føre ham til den nærmeste husbonde og la ham ligge der, inntil han var i stand til å ta seg hjem på egen hånd.
Drukkenskap var ikke noe nytt fenomen. Sverres saga har en lengre skildring av hvordan det gikk da Bergen ble oversvømt av store mengder billig tysk vin. Blant annet leser vi om hvordan en av Sverres menn blir så animert at han plutselig får lyst på en dukkert og hopper ut av vinduet fra hallen. Uheldigvis hoppet han ut på landsiden, i stedet for sjøsiden, og reiser seg ikke igjen.
Det finnes også en latinsk tekst som beskriver en gruppe forvillede danske korsfareres besøk i Bergen på Sverres tid. Den forklarer at man på grunn av drukkenskap “vil finne flere fordømmelige gjerninger der omkring [altså i Bergen] enn noe annet sted på jorden.” Noen av de danske korsfarerne ble av de lokale forledet til å ta del i et nattlig drikkelag som endte med kjekling. Kanskje var det, som det ble hevdet dagen etter, en av danskene som hadde tuklet med en fornem lokal kvinne. I alle fall grep halve byen til våpen, og hadde forstandige menn ikke grepet inn ville det ha blitt mannefall i byen.
Den slags ville man ikke ha noe av når julefreden senket seg på Tomasmesse, d. 21 desember. Man ville ha fred og ro i de tre ukene juletiden varte. Kanskje var det derfor byloven innførte en spesiell høytidstakst på bøter for fornærmelser i juletiden. I juleukene skulle alle bøter for fysiske og verbale fornærmelser betales dobbelt opp. Om dette førte til en fredeligere jul forteller historien ikke noe om.
Jonas Wellendorf, norrønfilolog ved UiB, trykt d. 19. des.
Doktorgradsstipendier i Tübingen
27. desember 2010 07:18 Arkiveret under: stillinger
Ved et nystartet projekt om Religiöses Wissen im vormodernen Europa (800–1800) ved Eberhard Karls Universität Tübingen er der netop blevet annonceret ikke mindre end 12 doktorgradsstipendier. Tübingen står stærk inden for norrønt og skandinavistik i almindelighed, så der skulle bestemt være mulighed for at nogle af disse stipendier kommer til at gå til projekter med en norrøn vinkel.
Ved samme projekt annonceres der også efter en postdoc-stipendiat.
Se opslaget på projektets website.
Ved samme projekt annonceres der også efter en postdoc-stipendiat.
Se opslaget på projektets website.
Norrøntspalte 11
23. desember 2010 08:05 Arkiveret under: BT
Her kommer det ellevte bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Denne gang er teksten skrevet af Eldar Heide.
Sydenturar
No når frosten bit i kjakane og kvelden kjem om ettermiddagen er det mange som lengtar til sol og varme. For 1000 år sidan var det neppe færre som gjorde det, for då var husa kaldare og lampene dårlegare. Den gongen, som i dag, var det ein del som tok konsekvensen, og reiste til varme land og møtte eksotiske kulturar.
På 8-900-talet nådde somme av vikingtoga varme land – via elvane i Russland og Ukraina til Svartehavet og Middelhavet, eller via Sørvest-Europa og Gibraltar. Dette førde til at skandinavar tok teneste som leigesoldatar hos keisaren i Bysants – no Istanbul, på norrønt Miklagarðr, som tyder ’den store byen’. Keisaren oppretta ein eigen garde av skandinavar, på norrønt kalla væringar. Særleg på 1000-talet må det ha vore mange som reiste til Bysants. Ferder til Grikkland, som det bysantinske keisarriket vart kalla, er nemnde på ikring 30 svenske runesteinar frå denne tida, og i katedralen Hagia Sofia i Istanbul er det to runeinnskrifter av typen ”Kilroy was here”. Gulatingslova har ein eigen regel om fullmakt til å forvalte gods for folk som fór til Grikkland. Den mest kjende væringen var Harald Sigurdsson, som tente hos keisaren i sju år på midten av 1000-talet. Han vart leiar for Væringgarden og var med på felttog ikring heile Aust-Middelhavet, før han kom heim og vart kong Harald Hardråde – kan vi lese i Heimskringla.
Ein annan type langferder var pilegrimsferdene, etter kristninga ikring år 1000. Dei gjekk særleg til heimlege, kalde stader, som Røldal og Nidaros, men heldigvis låg dei største helgedomane –Roma og Jerusalem – i varme land, og dit var det òg ein del som fór. Frå ikring 1140 har vi ei reiseskildring frå ei pilegrimsferd til Roma, kalla Leiðarvísir ’vegvisar’, av den islandske abbeden Nikolas Bergsson. Han fortel slikt som kor langt det er mellom dei ulike byane, kva språk som blir snakka i dei ulike landa, osb. – men òg meir fantastiske opplysningar, som at ”Det var her Sigurd Fåvnesbane drap draken” – ved Nidda i Tyskland.
Eit slag pilegrimsferder var òg krosstoga, til landa ikring Jerusalem. Kong Sigurd Jorsalfare fekk tilnamnet sitt fordi han leidde ”det norske krosstoget” i 1108-1111, til Jórsalir, som var den norrøne forma av namnet Jerusalem.
Dei som fór på slike ferder fekk sol og varme, og gledde seg nok over det. Men den gongen fann ingen på å reise berre for å slappe av i sola, og få ville hatt råd til det. Dei fleste reiste nok mest for å oppleve eventyr og leggje seg opp litt pengar – slik som dei som vervar seg til Afghanistan i dag? Væringane tente godt, og Harald Hardråde kom heim med så stor rikdom at han kunne kjøpe støtte hos kven han ville. For pilegrimane var målet ein annan type rikdom. Den største skilnaden frå i dag er kanskje at ein den gongen ikkje kunne unngå baksida av sol og varme-medaljen: Når væringane blodsleit med bygging av festningsverk eller på ilmarsjar i dirrande ørkenhete, så lengta dei kanskje heim til kaldt og friskt vêr?
Sydenturar
No når frosten bit i kjakane og kvelden kjem om ettermiddagen er det mange som lengtar til sol og varme. For 1000 år sidan var det neppe færre som gjorde det, for då var husa kaldare og lampene dårlegare. Den gongen, som i dag, var det ein del som tok konsekvensen, og reiste til varme land og møtte eksotiske kulturar.
På 8-900-talet nådde somme av vikingtoga varme land – via elvane i Russland og Ukraina til Svartehavet og Middelhavet, eller via Sørvest-Europa og Gibraltar. Dette førde til at skandinavar tok teneste som leigesoldatar hos keisaren i Bysants – no Istanbul, på norrønt Miklagarðr, som tyder ’den store byen’. Keisaren oppretta ein eigen garde av skandinavar, på norrønt kalla væringar. Særleg på 1000-talet må det ha vore mange som reiste til Bysants. Ferder til Grikkland, som det bysantinske keisarriket vart kalla, er nemnde på ikring 30 svenske runesteinar frå denne tida, og i katedralen Hagia Sofia i Istanbul er det to runeinnskrifter av typen ”Kilroy was here”. Gulatingslova har ein eigen regel om fullmakt til å forvalte gods for folk som fór til Grikkland. Den mest kjende væringen var Harald Sigurdsson, som tente hos keisaren i sju år på midten av 1000-talet. Han vart leiar for Væringgarden og var med på felttog ikring heile Aust-Middelhavet, før han kom heim og vart kong Harald Hardråde – kan vi lese i Heimskringla.
Ein annan type langferder var pilegrimsferdene, etter kristninga ikring år 1000. Dei gjekk særleg til heimlege, kalde stader, som Røldal og Nidaros, men heldigvis låg dei største helgedomane –Roma og Jerusalem – i varme land, og dit var det òg ein del som fór. Frå ikring 1140 har vi ei reiseskildring frå ei pilegrimsferd til Roma, kalla Leiðarvísir ’vegvisar’, av den islandske abbeden Nikolas Bergsson. Han fortel slikt som kor langt det er mellom dei ulike byane, kva språk som blir snakka i dei ulike landa, osb. – men òg meir fantastiske opplysningar, som at ”Det var her Sigurd Fåvnesbane drap draken” – ved Nidda i Tyskland.
Eit slag pilegrimsferder var òg krosstoga, til landa ikring Jerusalem. Kong Sigurd Jorsalfare fekk tilnamnet sitt fordi han leidde ”det norske krosstoget” i 1108-1111, til Jórsalir, som var den norrøne forma av namnet Jerusalem.
Dei som fór på slike ferder fekk sol og varme, og gledde seg nok over det. Men den gongen fann ingen på å reise berre for å slappe av i sola, og få ville hatt råd til det. Dei fleste reiste nok mest for å oppleve eventyr og leggje seg opp litt pengar – slik som dei som vervar seg til Afghanistan i dag? Væringane tente godt, og Harald Hardråde kom heim med så stor rikdom at han kunne kjøpe støtte hos kven han ville. For pilegrimane var målet ein annan type rikdom. Den største skilnaden frå i dag er kanskje at ein den gongen ikkje kunne unngå baksida av sol og varme-medaljen: Når væringane blodsleit med bygging av festningsverk eller på ilmarsjar i dirrande ørkenhete, så lengta dei kanskje heim til kaldt og friskt vêr?
Eldar Heide, norrønfilolog ved UiB, trykt d. 5. des. 2010
Nyhedsbrev om retrospektive metoder
17. desember 2010 11:23 Arkiveret under: På nettet
I september holdt The Retrospective Methods Network sit første møde i Bergen, og nu er der kommet et ganske omfattende nyhedsbrev fra netværket, som indeholder et kortere artikler, en konferencerapport, opdateringer om forskellige projekter og meget andet interessant læsning.
Nyhedsbrevet kan downloades her og er redigeret af Frog, Helen F. Leslie og Mathias Nordvig.
Nyhedsbrevet kan downloades her og er redigeret af Frog, Helen F. Leslie og Mathias Nordvig.
Norrøntspalte 10
16. desember 2010 00:03 Arkiveret under: BT
Her kommer det tiende bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Denne gang er teksten skrevet af Bernt Øyvind Thorvaldsen.
Lykken er ikke hva den en gang var
Ordene «lykke» og «ulykke» ble importert fra nedertysk, hanseatenes språk, allerede i norrøn tid. De to ordene erstatter eldre uttrykk som «gæfa» og «gipta», ord som er gått ut av bruk, men slekter på vanlige ord som «gave» og «gi». I norrøn tid er lykken ikke bare en tilstand av tilfeldig eller selvskapt medgang i livet, slik vi helst tenker i vår tid. Den er et uttrykk for menneskets forhold til høyere makter. Begreper som «gæfa» blir brukt både om hedenske og kristne mennesker i sagaene. Den gode kongen har f.eks. gudene eller Guds støtte, og denne støtten kan gi gode avlinger og fredelige forhold i kongedømmet.
Sagaene forteller også om helter som kommer i konflikt med maktene, og derfor rammes av ulykke. I en av islendingesagaene fortelles det at Viga-Glum vekket Frøys vrede ved å besudle en hellig åker, som var tilegnet guden. Dermed rammes han av ulykker og møter motgang i både stort og smått. En annen saga forteller at Grette Åsmundsson blir et offer for ulykken på en ganske annen måte. Grette er så sterk at det går ham til hodet og han innbiller seg at ingen fare er for stor for ham. I en tilstand av overmot går han en gang til angrep på en diger og skummel gjenganger som heter Glåm.
Gjenferdet kaster en forbannelse over Grette: Nesten alt hva Grette gjør i fremtiden, skal føre til ulykke (úgæfa), og Grette skal dø som fredløs. Grette overmanner Glåm og skjærer hodet av ham, men det hindrer ikke at forbannelsen får utfolde seg. Grettes liv preges av vonde «tilfeldigheter» og djevelsk inngripen, og han bukker til slutt under på en forblåst øy ved Islands nordkyst˜etter mange års fredløshet. Grettes formidable krefter kan ikke forhindre at ulykken rammer ham.
Egne handlinger spiller altså en viss rolle for den enkeltes lykke i norrøn tid, men det er ofte snakk om handlinger som påvirker forholdet til overnaturlige makter, enten det er guder eller djevler. Grettes overmot og Viga-Glums handlinger resulterer i ulykke, de er feilgrep som besegler skjebnen. I vår sekulariserte tidsalder vil mange hevde at lykken kun er resultat egeninnsats og tilfeldigheter. Da er lykken ikke lenger hva den en gang var.
Lykken er ikke hva den en gang var
Ordene «lykke» og «ulykke» ble importert fra nedertysk, hanseatenes språk, allerede i norrøn tid. De to ordene erstatter eldre uttrykk som «gæfa» og «gipta», ord som er gått ut av bruk, men slekter på vanlige ord som «gave» og «gi». I norrøn tid er lykken ikke bare en tilstand av tilfeldig eller selvskapt medgang i livet, slik vi helst tenker i vår tid. Den er et uttrykk for menneskets forhold til høyere makter. Begreper som «gæfa» blir brukt både om hedenske og kristne mennesker i sagaene. Den gode kongen har f.eks. gudene eller Guds støtte, og denne støtten kan gi gode avlinger og fredelige forhold i kongedømmet.
Sagaene forteller også om helter som kommer i konflikt med maktene, og derfor rammes av ulykke. I en av islendingesagaene fortelles det at Viga-Glum vekket Frøys vrede ved å besudle en hellig åker, som var tilegnet guden. Dermed rammes han av ulykker og møter motgang i både stort og smått. En annen saga forteller at Grette Åsmundsson blir et offer for ulykken på en ganske annen måte. Grette er så sterk at det går ham til hodet og han innbiller seg at ingen fare er for stor for ham. I en tilstand av overmot går han en gang til angrep på en diger og skummel gjenganger som heter Glåm.
Gjenferdet kaster en forbannelse over Grette: Nesten alt hva Grette gjør i fremtiden, skal føre til ulykke (úgæfa), og Grette skal dø som fredløs. Grette overmanner Glåm og skjærer hodet av ham, men det hindrer ikke at forbannelsen får utfolde seg. Grettes liv preges av vonde «tilfeldigheter» og djevelsk inngripen, og han bukker til slutt under på en forblåst øy ved Islands nordkyst˜etter mange års fredløshet. Grettes formidable krefter kan ikke forhindre at ulykken rammer ham.
Egne handlinger spiller altså en viss rolle for den enkeltes lykke i norrøn tid, men det er ofte snakk om handlinger som påvirker forholdet til overnaturlige makter, enten det er guder eller djevler. Grettes overmot og Viga-Glums handlinger resulterer i ulykke, de er feilgrep som besegler skjebnen. I vår sekulariserte tidsalder vil mange hevde at lykken kun er resultat egeninnsats og tilfeldigheter. Da er lykken ikke lenger hva den en gang var.
Bernt Øyvind Thorvaldsen, norrønfilolog v. Høgskulen i Volda, trykt d. 28. nov.
PhD-stipendium i København (endnu et)
10. desember 2010 13:49 Arkiveret under: stillinger
Ph.d.-skolen ved Københavns universitets humanistiske fakultet har annonceret otte PhD-stipendier indenfor bestemte ormåder. Et af disse otte skal være relateret til “studiet af nordiske sprog på grundlag af primære kilder”, og derunder falder norrønt. Se udlysningen her.
CFP: Ordsprogskonference
08. desember 2010 23:56 Arkiveret under: Konferencer
OldNorseNews melder at der er udsendt et call for papers fra St Tomas More College i Saskatoon, Canada. Konferencen som skal findes sted næste november hedder Proverbia septentrionalia: The Uses of the Proverb in the Medieval Cultures of Northern Europe. Invitationen kan læses her.
Jeg kan nævne at den ene af de to arrangører af konferencen, Richard L. Harris, har et meget nyttigt website med en konkordans over ordsprog i sagalitteraturen.
Jeg kan nævne at den ene af de to arrangører af konferencen, Richard L. Harris, har et meget nyttigt website med en konkordans over ordsprog i sagalitteraturen.
PhD-stipendium i København
07. desember 2010 14:34 Arkiveret under: stillinger
Der er netop blevet opslået et PhD-stipendium indenfor fornaldarsagastudier ved Københavns Universitet. Ansøgningsfristen er d. 7. januar 2011. Se opslaget her.
Norrøntspalte 9
04. desember 2010 03:00 Arkiveret under: BT
Her kommer det niende bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Denne gang er teksten skrevet af Odd Einar Haugen.
Blod og ære
For ei tid tilbake kom det to unge menn på kontoret mitt. Dei var velkedde, høflege og kortklipte. Dei ville gjerne ha forslag på eit namn, sa dei. På norrønt. Gjerne i runer. Namn på kva då? Stridsvogna dei kjørte i det militære.
Kva seier ein til eit slikt spørsmål? Norrønt blir assosiert med både blod og ære, og betre blir det ikkje om ein skriv med runer. Alt som manglar er ein vikinghjelm, og både heimfødingar i Goretex-anorakk og soldatar i fjerne land kan kjenne at dei ber på ein tung og blodig tradisjon, at vikingblodet enno renn i årene, og at vantru hundar snarast får kome seg unna. Framleis er genane der.
Det står ikkje til å nekte at blodet renn nedetter sidene i mange av dei norrøne sogene, og at heltemotet der synest større enn det vi ser i våre dagar. Då jomsvikingen Sigurd Buesson sat på stokken og venta på at Torkjell Leira skulle hogge av han hovudet, sveipte han det fagre håret fram over hovudet og sa: Blod ikkje ut håret! No låg det ikkje berre stoisk ro bak denne replikken, for då Torkjell svingte øksa, rykte han hovudet så hardt tilbake, at den som heldt håret, fekk begge hendene hogne av. Eirik jarl kom då til og spurde kven denne mannen var. Dei kallar meg Sigurd, sa han. Vil du ha grid, spurde jarlen. Sigurd tenkte seg om der han sat bunden på stokken. Så svara han: Det spørst kven som byr! Først då han fekk vite at det var jarlen som baud på nåde, takka han ja.
Dette kan vi lese i Snorres kongesoger, formidla av ein mann som kan hende såg bakover på desse meir eller mindre historiske hendingane med ei blanding av fascinasjon og avstand. Då Snorre Sturlasson på byrjinga av 1200-talet samla og skreiv dei sogene som går inn i Heimskringla, hadde Island og Noreg vore kristne i over 200 år. Det er som om vi i dag skulle underhalde kvarandre med soger frå slutten av 1700-talet. Det kan ein vanskeleg gjere utan ei kjensle av avstand, like mykje då som no.
Så kva fortel dette oss eigentleg? Er det berre tale om naiv og ukritisk beundring hos dei som skreiv sogene i norrøn tid, eller låg det ein kritisk distanse også den gongen? Kanskje er skilnaden mellom den gamle tida og vår tid mindre enn vi vil ta inn over oss. For om det flyt blod nedetter sidene i somme av dei gamle sogene, er det lite samanlikna med der blodet verkeleg flyt i dag: nedetter flatskjermen i stova, kvar kveld, heile kvelden.
Blod og ære
For ei tid tilbake kom det to unge menn på kontoret mitt. Dei var velkedde, høflege og kortklipte. Dei ville gjerne ha forslag på eit namn, sa dei. På norrønt. Gjerne i runer. Namn på kva då? Stridsvogna dei kjørte i det militære.
Kva seier ein til eit slikt spørsmål? Norrønt blir assosiert med både blod og ære, og betre blir det ikkje om ein skriv med runer. Alt som manglar er ein vikinghjelm, og både heimfødingar i Goretex-anorakk og soldatar i fjerne land kan kjenne at dei ber på ein tung og blodig tradisjon, at vikingblodet enno renn i årene, og at vantru hundar snarast får kome seg unna. Framleis er genane der.
Det står ikkje til å nekte at blodet renn nedetter sidene i mange av dei norrøne sogene, og at heltemotet der synest større enn det vi ser i våre dagar. Då jomsvikingen Sigurd Buesson sat på stokken og venta på at Torkjell Leira skulle hogge av han hovudet, sveipte han det fagre håret fram over hovudet og sa: Blod ikkje ut håret! No låg det ikkje berre stoisk ro bak denne replikken, for då Torkjell svingte øksa, rykte han hovudet så hardt tilbake, at den som heldt håret, fekk begge hendene hogne av. Eirik jarl kom då til og spurde kven denne mannen var. Dei kallar meg Sigurd, sa han. Vil du ha grid, spurde jarlen. Sigurd tenkte seg om der han sat bunden på stokken. Så svara han: Det spørst kven som byr! Først då han fekk vite at det var jarlen som baud på nåde, takka han ja.
Dette kan vi lese i Snorres kongesoger, formidla av ein mann som kan hende såg bakover på desse meir eller mindre historiske hendingane med ei blanding av fascinasjon og avstand. Då Snorre Sturlasson på byrjinga av 1200-talet samla og skreiv dei sogene som går inn i Heimskringla, hadde Island og Noreg vore kristne i over 200 år. Det er som om vi i dag skulle underhalde kvarandre med soger frå slutten av 1700-talet. Det kan ein vanskeleg gjere utan ei kjensle av avstand, like mykje då som no.
Så kva fortel dette oss eigentleg? Er det berre tale om naiv og ukritisk beundring hos dei som skreiv sogene i norrøn tid, eller låg det ein kritisk distanse også den gongen? Kanskje er skilnaden mellom den gamle tida og vår tid mindre enn vi vil ta inn over oss. For om det flyt blod nedetter sidene i somme av dei gamle sogene, er det lite samanlikna med der blodet verkeleg flyt i dag: nedetter flatskjermen i stova, kvar kveld, heile kvelden.
Odd Einar Haugen, norrønfilolog v. UiB, trykt d. 21.nov.