okt 2010
Workshop om bogkultur
28. oktober 2010 11:10 Arkiveret under: Konferencer
Om mindre end to uger finder den anden udforskende eller, om man vil, eksplorative workshop om middelalderens bogkultur sted i Bergen. Overskriften i år er Tangible and Digital: Medieval Book Culture and Modern Manuscript Studies. Det er Åslaug Ommundsen som arrangerer, programmet kan hentes her og vi glæder os naturligvis.
Runesten i Højesteret
27. oktober 2010 10:56 Arkiveret under: På nettet
Gennem den aldeles udemærkede blog middelaldernett blev jeg opmærksom på en sag om en hidtil uregistreret runesten som angivelig skal have stået en tid i en garage før den blev solgt på Ebay for 20.000 kroner. Her er et par links til andre omtaler af stenen: Aftenposten og Dinside.
Søker man på nettet efter f.eks. “runestein” og “ebay” vil man se at sagen har verseret et stykke tid.
Søker man på nettet efter f.eks. “runestein” og “ebay” vil man se at sagen har verseret et stykke tid.
Norrøntspalte 5
25. oktober 2010 13:19 Arkiveret under: BT
Her kommer det femte bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Teksten er skrevet af Eldar Heide.
Blot ved vinternettene
I førkristen tid i Norden var det vanleg å ha eit gjestebod og blot – altså ofring til gudane – ved vinternettene, som var i midten av oktober. Då tok vinteren til, rekna dei. Om våren var det eit tilsvarande blot, og desse to høgtidene skilde mellom sommarhalvåret og vinterhalvåret.
Blot ved vinternettene er nemnt fleire stader i den norrøne litteraturen. I Soga om Viga-Glum er det nemnt eit slikt blot hos ein høvding på Voss. Det skal ha vore eit dísablót, altså eit blot til disene, og det kan sjå ut til at haustblotet gjerne var det. Egilssoga fortel om eit disablot på Atløya i Sunnfjord. Disene var eit kollektiv av kvinnelege makter, til dels knytte til kvar ætt som eit slag verneånder. Den fremste av dei var gudinna Frøya. Det ser ut til at det særleg var kvinner som leidde disablotet.
Dersom vi kan tru på sogene, som dessverre er skrivne 2-300 år etter kristninga, så var haustblotet eit gjestebod der ein samla slekt og vener til eit skikkeleg etegilde med øl og kjøtmat frå dyr som ein slakta særskilt til blotet. Tanken var at ein delte måltidet med gudane (i eit såkalla kommunionsoffer). På den måten styrkte ein gudane, som slett ikkje var allmektige, slik som den kristne eller muslimske guden, men til slutt bukka under, i kamp med jotnane i ragnarok. Men med offeret blidgjorde ein òg gudane, slik at dei kunne hjelpa oss, menneska, i strevet med å sikra ár ok friðr, altså velstand og fred.
I dag verkar det vel framandt – kanskje jamvel barnsleg? – å skulle ”kjøpa” seg dette med blodige offer til gudar og andre makter. Men vi må hugsa på at folk den gongen ikkje levde i eit samfunn der det var materiell overflod og alle slag teknologi som kunne førebyggja ulukker og minimera skaden av dei – som vêrvarsel, motorbåtar, antibiotika og kirurgi. Den tida må menneska ha kjent seg grunnleggjande avmektige andsynes naturkreftene.
Blotet ved vinternettene kan jamførast med hausttakkefesten i kristen tradisjon: På denne tida er avlinga – gudslånet – kommen i hus, og slaktedyra er på det feitaste. Då kan ein sanneleg både feira og takka og ofra litt av overskotet. Slike skikkar kan minna oss om at samfunn der harmoni og velstand er sjølvsagt, er unntak både historisk og i verda i dag.
Blot ved vinternettene
I førkristen tid i Norden var det vanleg å ha eit gjestebod og blot – altså ofring til gudane – ved vinternettene, som var i midten av oktober. Då tok vinteren til, rekna dei. Om våren var det eit tilsvarande blot, og desse to høgtidene skilde mellom sommarhalvåret og vinterhalvåret.
Blot ved vinternettene er nemnt fleire stader i den norrøne litteraturen. I Soga om Viga-Glum er det nemnt eit slikt blot hos ein høvding på Voss. Det skal ha vore eit dísablót, altså eit blot til disene, og det kan sjå ut til at haustblotet gjerne var det. Egilssoga fortel om eit disablot på Atløya i Sunnfjord. Disene var eit kollektiv av kvinnelege makter, til dels knytte til kvar ætt som eit slag verneånder. Den fremste av dei var gudinna Frøya. Det ser ut til at det særleg var kvinner som leidde disablotet.
Dersom vi kan tru på sogene, som dessverre er skrivne 2-300 år etter kristninga, så var haustblotet eit gjestebod der ein samla slekt og vener til eit skikkeleg etegilde med øl og kjøtmat frå dyr som ein slakta særskilt til blotet. Tanken var at ein delte måltidet med gudane (i eit såkalla kommunionsoffer). På den måten styrkte ein gudane, som slett ikkje var allmektige, slik som den kristne eller muslimske guden, men til slutt bukka under, i kamp med jotnane i ragnarok. Men med offeret blidgjorde ein òg gudane, slik at dei kunne hjelpa oss, menneska, i strevet med å sikra ár ok friðr, altså velstand og fred.
I dag verkar det vel framandt – kanskje jamvel barnsleg? – å skulle ”kjøpa” seg dette med blodige offer til gudar og andre makter. Men vi må hugsa på at folk den gongen ikkje levde i eit samfunn der det var materiell overflod og alle slag teknologi som kunne førebyggja ulukker og minimera skaden av dei – som vêrvarsel, motorbåtar, antibiotika og kirurgi. Den tida må menneska ha kjent seg grunnleggjande avmektige andsynes naturkreftene.
Blotet ved vinternettene kan jamførast med hausttakkefesten i kristen tradisjon: På denne tida er avlinga – gudslånet – kommen i hus, og slaktedyra er på det feitaste. Då kan ein sanneleg både feira og takka og ofra litt av overskotet. Slike skikkar kan minna oss om at samfunn der harmoni og velstand er sjølvsagt, er unntak både historisk og i verda i dag.
Eldar Heide, norrønfilolog v. UiB, trykt d. 17.10.10
Norrøntspalte 4
19. oktober 2010 04:32 Arkiveret under: BT
Her kommer det fjerde bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Teksten er skrevet af Jonas Wellendorf (mig selv).
Plantet bevis
Det er en lang men ikke spesiell glorverdig tradisjon for å plante bevis av den ene eller den andre årsaken. I norrøn litteratur går dette sjelden bra.
Et eksempel finnes i en lite lest saga kalt Sagaen om Røykdølene, hvor en ubehagelig type ved navn Øystein i ly av natten lar femten av dyrene sine føre inn i fjøset til en mann ved navn Hals. Dagen etter "oppdager" Øystein at han er blitt bestjålet. Han drar over til Hals' gård for å ransake den - å rannsaka er et godt norrønt ord som nettopp betyr husundersøkelse. Til Hals' store overraskelse finner Øystein de femten dyrene, og Hals blir derfor anklaget for tyveri. Det er dessverre ingen som vil støtte Hals' sak, og han tvinges derfor til å reise utenlands. Men siden kommer sakens rette sammenheng for dagen, og etter en rettssak får Øystein som fortjent og blir dømt fredløs.
Senere i samme saga planter en Torberg på tilsvarende vis en hoppe hos en motstander, men heller ikke dette går helt etter planen. Liknende episoder kan finnes med jevne mellomrom i sagalitteraturen.
Man hadde ingen egentlig rettsstat i middelalderen, men å føre falske bevis var likevel forbudt, og det kunne i følge noen lover straffes med 3 års fredløshet, i følge andre måtte man bøte med tre mark til kongen. Disse straffer virker kanskje overkommelige – selv om tre mark da var mange penger den gangen – og overlevde man tre års fredløshet kunne man gjenoppta sin tidligere tilværelse. Men det skal likevel huskes at det i tillegg kom en annen mye verre straff. Den ville først komme etter døden, men så skulle den også vare i all evighet. Om denne straffen kan man for eksempel lese i visjonslitteraturen, som er skildringer av reiser gjennom det hinsidige. Her beskrives blant annet hvordan forskjellige syndere blir straffet, og blant de tilbakevendende kategorier av syndere er nettopp de som med vitende og vilje har fått andre urettmessig dømt. En tekst beskriver en mann som står med tungen spikret fast til en pæl mens han uopphørlig blir pisket av djevler, og teksten forklarer dernest at en slik straff venter dem som begår mened.
Det kan naturligvis være vanskelig på forhånd å vite om det virkelig vil gå så galt, men i noen tilfeller er det kanskje greit å være på den sikre siden.
Plantet bevis
Det er en lang men ikke spesiell glorverdig tradisjon for å plante bevis av den ene eller den andre årsaken. I norrøn litteratur går dette sjelden bra.
Et eksempel finnes i en lite lest saga kalt Sagaen om Røykdølene, hvor en ubehagelig type ved navn Øystein i ly av natten lar femten av dyrene sine føre inn i fjøset til en mann ved navn Hals. Dagen etter "oppdager" Øystein at han er blitt bestjålet. Han drar over til Hals' gård for å ransake den - å rannsaka er et godt norrønt ord som nettopp betyr husundersøkelse. Til Hals' store overraskelse finner Øystein de femten dyrene, og Hals blir derfor anklaget for tyveri. Det er dessverre ingen som vil støtte Hals' sak, og han tvinges derfor til å reise utenlands. Men siden kommer sakens rette sammenheng for dagen, og etter en rettssak får Øystein som fortjent og blir dømt fredløs.
Senere i samme saga planter en Torberg på tilsvarende vis en hoppe hos en motstander, men heller ikke dette går helt etter planen. Liknende episoder kan finnes med jevne mellomrom i sagalitteraturen.
Man hadde ingen egentlig rettsstat i middelalderen, men å føre falske bevis var likevel forbudt, og det kunne i følge noen lover straffes med 3 års fredløshet, i følge andre måtte man bøte med tre mark til kongen. Disse straffer virker kanskje overkommelige – selv om tre mark da var mange penger den gangen – og overlevde man tre års fredløshet kunne man gjenoppta sin tidligere tilværelse. Men det skal likevel huskes at det i tillegg kom en annen mye verre straff. Den ville først komme etter døden, men så skulle den også vare i all evighet. Om denne straffen kan man for eksempel lese i visjonslitteraturen, som er skildringer av reiser gjennom det hinsidige. Her beskrives blant annet hvordan forskjellige syndere blir straffet, og blant de tilbakevendende kategorier av syndere er nettopp de som med vitende og vilje har fått andre urettmessig dømt. En tekst beskriver en mann som står med tungen spikret fast til en pæl mens han uopphørlig blir pisket av djevler, og teksten forklarer dernest at en slik straff venter dem som begår mened.
Det kan naturligvis være vanskelig på forhånd å vite om det virkelig vil gå så galt, men i noen tilfeller er det kanskje greit å være på den sikre siden.
Jonas Wellendorf, norrønfilolog v. UiB, trykt d. 10.10.10
Sommerskoler på Orkneyøerne og Shetland
17. oktober 2010 11:54 Arkiveret under: På nettet
De første meldinger om sommerskoler i sommeren 2011 er begyndt at komme. Fra Orkney College og Shetland College meldes det om at Centre for Nordic Studies arrangerer femdages sommerskoler i juli 2011 (se her). Titlen er Viking Cultures.
Norrøntspalte 3
10. oktober 2010 10:41 Arkiveret under: BT
Det tredje bidrag i serien af norrøne artikler i Bergen Tidende er skrevet af Eldar Heide. Det følger nedenfor.
Kven kan straffast?
Eit viktig prinsipp i moderne lovgjeving er at ein må vera tilrekneleg for å kunna stillast til ansvar for ting ein gjer. Såleis er det ikkje sikkert at mannen som nyleg drap ungane og kona si i Oslo ville vorte straffa dersom han hadde levd no. (Han drap seg sjølv til slutt.) Då ville ein psykiater undersøkt han, og berre dersom psykiateren meinte han var tilrekneleg då han gjorde dette, kunne han fått straff.
Men psykiateren har ikkje nokon fasit. Kva er kriteriet for om ein er tilrekneleg? I Dagsnytt fekk vi nyleg høyre at amerikanarane har ein regel om å ikkje avretta tilbakeståande, og at dei set grensa ved IQ på 70. Det høyrest enkelt og greitt ut. Men no hadde dei avretta ei dame med IQ på 72, altså svært nær grensa, så den avrettinga hadde vore svært kontroversiell.
Gulatingslova, som i mellomalderen galdt for Vestlandet, har ein paragraf om ”galenmannsdrap” (”óðs manns víg”) innan familien: Når ”son drep far, eller far son, eller bror bror sin, eller søsken kvarandre, eller barn mor si, eller mor barnet sitt”. Den som drep får då ikkje arven etter den drepne, men blir heller ikkje straffa, berre han eller ho går til skrifte. Her står det ikkje kva som er kriteriet for om den som drep er galen eller ikkje. Det kan verka som ein meinte at denne typen drap i seg sjølv viste at det hadde rabla for ein. Ofte er det jo slik – men ikkje alltid, som vi veit.
Borgartingslova, som galdt for Oslofjords-området, har ein paragraf om spedbarnsdrap. Der er kriteriet om mora ”talar vettug” eller ikkje (”mælir í viti”). Talar ho vettug når folk finn henne med det døde barnet, skal ho missa alt ho eig og fara til eit heident (!) land og aldri koma att. (Å ta livet av uønskte spedborn vart rekna som ein heiden skikk. Etter kristninga fekk ein berre kvitta seg med svært vanskapte born….) Men talar mora ikkje vettug når folk kjem til henne, då skal ho gå til skrifte, men vera straff-fri. Med dette kriteriet må det òg ha vore vanskelege grensetilfelle.
Det einaste enkle er å straffe uansett: ”Har du gjort det, så skal du straffast!” Men det er nok ikkje så enkelt, likevel, på grunn av tilfella der det opplagt er urimeleg. Difor har det – så vidt eg veit – ikkje funnest samfunn som har ei slik ”mekanisk” lovhandheving.
Kven kan straffast?
Eit viktig prinsipp i moderne lovgjeving er at ein må vera tilrekneleg for å kunna stillast til ansvar for ting ein gjer. Såleis er det ikkje sikkert at mannen som nyleg drap ungane og kona si i Oslo ville vorte straffa dersom han hadde levd no. (Han drap seg sjølv til slutt.) Då ville ein psykiater undersøkt han, og berre dersom psykiateren meinte han var tilrekneleg då han gjorde dette, kunne han fått straff.
Men psykiateren har ikkje nokon fasit. Kva er kriteriet for om ein er tilrekneleg? I Dagsnytt fekk vi nyleg høyre at amerikanarane har ein regel om å ikkje avretta tilbakeståande, og at dei set grensa ved IQ på 70. Det høyrest enkelt og greitt ut. Men no hadde dei avretta ei dame med IQ på 72, altså svært nær grensa, så den avrettinga hadde vore svært kontroversiell.
Gulatingslova, som i mellomalderen galdt for Vestlandet, har ein paragraf om ”galenmannsdrap” (”óðs manns víg”) innan familien: Når ”son drep far, eller far son, eller bror bror sin, eller søsken kvarandre, eller barn mor si, eller mor barnet sitt”. Den som drep får då ikkje arven etter den drepne, men blir heller ikkje straffa, berre han eller ho går til skrifte. Her står det ikkje kva som er kriteriet for om den som drep er galen eller ikkje. Det kan verka som ein meinte at denne typen drap i seg sjølv viste at det hadde rabla for ein. Ofte er det jo slik – men ikkje alltid, som vi veit.
Borgartingslova, som galdt for Oslofjords-området, har ein paragraf om spedbarnsdrap. Der er kriteriet om mora ”talar vettug” eller ikkje (”mælir í viti”). Talar ho vettug når folk finn henne med det døde barnet, skal ho missa alt ho eig og fara til eit heident (!) land og aldri koma att. (Å ta livet av uønskte spedborn vart rekna som ein heiden skikk. Etter kristninga fekk ein berre kvitta seg med svært vanskapte born….) Men talar mora ikkje vettug når folk kjem til henne, då skal ho gå til skrifte, men vera straff-fri. Med dette kriteriet må det òg ha vore vanskelege grensetilfelle.
Det einaste enkle er å straffe uansett: ”Har du gjort det, så skal du straffast!” Men det er nok ikkje så enkelt, likevel, på grunn av tilfella der det opplagt er urimeleg. Difor har det – så vidt eg veit – ikkje funnest samfunn som har ei slik ”mekanisk” lovhandheving.
Eldar Heide, norrønfilolog v. UiB. Trykt 3.10.10
ONPs materiale er på nettet
07. oktober 2010 10:53 Arkiveret under: På nettet
I dag og i går har jeg glædet mig over at Ordbog over det norrøne prosasprog som holder til ved Nordisk Forskningsinstitut i København, har lagt deres ordbogsmateriale på nettet.
På ordbogens netsider har man længe kunnet se hvor mange gange et givet ord forekommer i det norrøne materiale (eller rettere i ONPs arkiv), men nu kan man også se konteksten det forekommer i; alle belæg for hvert eneste ord er linkede til skannede tekstudgaver.
Dette site vil helt sikkert snart vise sig at være uundværligt!
På ordbogens netsider har man længe kunnet se hvor mange gange et givet ord forekommer i det norrøne materiale (eller rettere i ONPs arkiv), men nu kan man også se konteksten det forekommer i; alle belæg for hvert eneste ord er linkede til skannede tekstudgaver.
Dette site vil helt sikkert snart vise sig at være uundværligt!
Norrøntspalte 2
04. oktober 2010 13:22 Arkiveret under: BT
I løbet af den næste tid vil personer fra norrøntmiljøet i Bergen trykke mindre tekster i en egen spalte i Bergens Tidende som ganske enkelt hedder Norrønt. Med lidt forsinkelse vil jeg også lægge teksterne her på bloggen.
Tekst nummer to er skrevet af Ingvil Brügger Budal:
Om fantasy, kulturimport og Håkonshallen
Hamskiftande riddarar, mannskapslause skip og magiske kappar – blanda med tamme løver, rasande kjemper, underjordiske vesen og trylledrikker. Er dette Narnia, Ringenes Herre, Harry Potter, eller dei grunnleggjande elementa i eit av utallige fantasyrollespel? Desse fantastiske elementa kan bli kombinerte på uendeleg mange måtar og fengar born, tenåringar og vaksne, noko kommersielle aktørar for lengst har skjønt. Samstundes framkallar det fantastiske i bøker, film og spel nær encyklopedisk kunnskap om livet til Harry Potter på Hogwarts hos elles lite leselystne 10-årige gutar, fangar ungdommar (og vaksne!) ved tastaturet eller skjermen – og aukar rikdomen til ei rekkje menneske på vegen.
Skulle ein spela inn ein fantasyfilm i Bergen, ville den snart 750 år gamle Håkonshallen vera det innlysande kulissevalet. Mannen som tok initiativet til bygginga av kongshallen i Bergen var også den første kjente norske storimportøren av fantasy. På 1200-talet var gammalfranske riddarromanar moderne ved dei europeiske fyrstehoffa, og den norske kongen, Håkon Håkonsson, tinga omsetjingar av desse bestseljarane til norrønt. Slik fekk kongen importert forteljingar om festar ved kong Arthurs hoff, om den evige kjærleiken mellom Tristan og Isolde og om eventyra til noble riddarar – forteljingar som først truleg vart lesne høgt ved hirda, før ein del av motiva vart plukka opp og etterlikna i folkeviser, balladar og ei rekkje anonyme soger. Bruken av desse felleseuropeiske motiva er den same i dag som i mellomalderen og publikumsappellen er akkurat like stor. Endringa ligg i framvoksteren av andre uttrykksformer, mellom anna film og dataspel.
P.S. Skulle du lura, så er dei hamskiftande riddarane, mannskapslause skipa, magiske kappane, tamme løvene, rasande kjempene, underjordiske vesena og trylledrikkene henta frå gammalfranske riddarromanar skrivne på slutten av 1100-talet og omsette til norrønt på 1200-talet. Ein kan like gjerne sjå for seg ein film der hovudpersonane er hamskiftande riddarar som vert frakta rundt av mannskapslause skip. Ved hjelp av magiske kappar og tamme løver, sigrar dei over rasande kjemper og underjordiske vesen og vinn attende trylledrikkene. Eg ser gjerne den filmen!
Tekst nummer to er skrevet af Ingvil Brügger Budal:
Om fantasy, kulturimport og Håkonshallen
Hamskiftande riddarar, mannskapslause skip og magiske kappar – blanda med tamme løver, rasande kjemper, underjordiske vesen og trylledrikker. Er dette Narnia, Ringenes Herre, Harry Potter, eller dei grunnleggjande elementa i eit av utallige fantasyrollespel? Desse fantastiske elementa kan bli kombinerte på uendeleg mange måtar og fengar born, tenåringar og vaksne, noko kommersielle aktørar for lengst har skjønt. Samstundes framkallar det fantastiske i bøker, film og spel nær encyklopedisk kunnskap om livet til Harry Potter på Hogwarts hos elles lite leselystne 10-årige gutar, fangar ungdommar (og vaksne!) ved tastaturet eller skjermen – og aukar rikdomen til ei rekkje menneske på vegen.
Skulle ein spela inn ein fantasyfilm i Bergen, ville den snart 750 år gamle Håkonshallen vera det innlysande kulissevalet. Mannen som tok initiativet til bygginga av kongshallen i Bergen var også den første kjente norske storimportøren av fantasy. På 1200-talet var gammalfranske riddarromanar moderne ved dei europeiske fyrstehoffa, og den norske kongen, Håkon Håkonsson, tinga omsetjingar av desse bestseljarane til norrønt. Slik fekk kongen importert forteljingar om festar ved kong Arthurs hoff, om den evige kjærleiken mellom Tristan og Isolde og om eventyra til noble riddarar – forteljingar som først truleg vart lesne høgt ved hirda, før ein del av motiva vart plukka opp og etterlikna i folkeviser, balladar og ei rekkje anonyme soger. Bruken av desse felleseuropeiske motiva er den same i dag som i mellomalderen og publikumsappellen er akkurat like stor. Endringa ligg i framvoksteren av andre uttrykksformer, mellom anna film og dataspel.
P.S. Skulle du lura, så er dei hamskiftande riddarane, mannskapslause skipa, magiske kappane, tamme løvene, rasande kjempene, underjordiske vesena og trylledrikkene henta frå gammalfranske riddarromanar skrivne på slutten av 1100-talet og omsette til norrønt på 1200-talet. Ein kan like gjerne sjå for seg ein film der hovudpersonane er hamskiftande riddarar som vert frakta rundt av mannskapslause skip. Ved hjelp av magiske kappar og tamme løver, sigrar dei over rasande kjemper og underjordiske vesen og vinn attende trylledrikkene. Eg ser gjerne den filmen!
Ingvil Brügger Budal, norrønfilolog v. NLA Høgskolen, trykt 27. sept. 2010
Norrøntspalte
01. oktober 2010 12:23 Arkiveret under: BT
I løbet af den næste tid vil personer fra norrøntmiljøet i Bergen trykke mindre tekster i en egen spalte i Bergens Tidende som ganske enkelt hedder Norrønt. Med lidt forsinkelse vil jeg også lægge teksterne her på bloggen.
Den første tekst var skrevet af mig selv:
Gaven
Gaven og fornærmelsen slektet på hverandre, og slik som uretten i middelalderen krevde hevn, krevde gaven en gjengave.
Skrevne så vel som uskrevne regler regulerte hva man skulle gjøre hvis man fikk en gave. Å nøyes med å bukke og takke ville være et tegn på underkastelse. Ville man framstå som en fri mann, måtte man derimot gi en likeverdig og gjerne større gave tilbake. Av de gamle lovene går det fram at gavegiveren hadde lovfestet krav på en motgave av tilsvarende verdi som gaven han gav, ellers kunne han kreve gaven tilbake igjen.
Folk som ikke forstod å spille etter disse regler, fikk uvegerlig problemer eller nedbrakte dem over omgivelsene sine, for i det slektsbaserte samfunnet sto man nemlig kollektivt til ansvar. Denne kompliserte gave- og fornærmelsesøkonomien danner bakteppet for store deler av den norrøne litteraturen: I mange av de mer muntre fortellingene står gaver i sentrum, mens de mørkere fortellingene typisk handler om urett.
Gaven kunne være til besvær på grunn av forpliktelsene som fulgte den. Skikk og bruk krevde for eksempel at en skald som fikk et praktskjold i gave, diktet et hyllestdikt om skjoldet og dets giver. En anekdote i Egils saga forteller at da skalden og villstyringen Egil uforvarende hadde mottatt et skjold i gave, ville han straks ri av sted for å drepe giveren, for som han sa: “Nå forventer han vel at jeg skal sitte oppe hele natten og dikte om skjoldet hans.”
En annen saga forteller om en jarl som var så gjerrig at han konsekvent nektet å motta gaver, fordi han ikke kunne tåle å måtte gi noe tilbake. Engang klarte en ung mann ved navn Rev, som siden skulle bli kjent som Gave-Rev, likevel å overtale kongen til å ta imot en premieokse. Som motgave gav kongen et skjold, men snart angret han, krevde skjoldet tilbake og gav i stedet Rev en brynestein og et godt råd. Siden klarte Rev i beste eventyrstil å bytte brynesteinen til en gullring, gullringen til et fullt bemannet vikingskip, og etter ytterligere et par byttehandler ble han gift med en kongsdatter. Tenk om han hadde latt brynesteinen bli liggende i skuffen!
Den første tekst var skrevet af mig selv:
Gaven
Gaven og fornærmelsen slektet på hverandre, og slik som uretten i middelalderen krevde hevn, krevde gaven en gjengave.
Skrevne så vel som uskrevne regler regulerte hva man skulle gjøre hvis man fikk en gave. Å nøyes med å bukke og takke ville være et tegn på underkastelse. Ville man framstå som en fri mann, måtte man derimot gi en likeverdig og gjerne større gave tilbake. Av de gamle lovene går det fram at gavegiveren hadde lovfestet krav på en motgave av tilsvarende verdi som gaven han gav, ellers kunne han kreve gaven tilbake igjen.
Folk som ikke forstod å spille etter disse regler, fikk uvegerlig problemer eller nedbrakte dem over omgivelsene sine, for i det slektsbaserte samfunnet sto man nemlig kollektivt til ansvar. Denne kompliserte gave- og fornærmelsesøkonomien danner bakteppet for store deler av den norrøne litteraturen: I mange av de mer muntre fortellingene står gaver i sentrum, mens de mørkere fortellingene typisk handler om urett.
Gaven kunne være til besvær på grunn av forpliktelsene som fulgte den. Skikk og bruk krevde for eksempel at en skald som fikk et praktskjold i gave, diktet et hyllestdikt om skjoldet og dets giver. En anekdote i Egils saga forteller at da skalden og villstyringen Egil uforvarende hadde mottatt et skjold i gave, ville han straks ri av sted for å drepe giveren, for som han sa: “Nå forventer han vel at jeg skal sitte oppe hele natten og dikte om skjoldet hans.”
En annen saga forteller om en jarl som var så gjerrig at han konsekvent nektet å motta gaver, fordi han ikke kunne tåle å måtte gi noe tilbake. Engang klarte en ung mann ved navn Rev, som siden skulle bli kjent som Gave-Rev, likevel å overtale kongen til å ta imot en premieokse. Som motgave gav kongen et skjold, men snart angret han, krevde skjoldet tilbake og gav i stedet Rev en brynestein og et godt råd. Siden klarte Rev i beste eventyrstil å bytte brynesteinen til en gullring, gullringen til et fullt bemannet vikingskip, og etter ytterligere et par byttehandler ble han gift med en kongsdatter. Tenk om han hadde latt brynesteinen bli liggende i skuffen!
Jonas Wellendorf, norrønfilolog v. UiB, trykt 19. sept. 2010