norront.no

Norrøntspalte 9

Jonas.Wellendorf@cms.uib.no — 2010-12-04T12:00:43+01:00

Her kommer det niende bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Denne gang er teksten skrevet af Odd Einar Haugen.

Blod og ære

For ei tid tilbake kom det to unge menn på kontoret mitt. Dei var velkedde, høflege og kortklipte. Dei ville gjerne ha forslag på eit namn, sa dei. På norrønt. Gjerne i runer. Namn på kva då? Stridsvogna dei kjørte i det militære.

Kva seier ein til eit slikt spørsmål? Norrønt blir assosiert med både blod og ære, og betre blir det ikkje om ein skriv med runer. Alt som manglar er ein vikinghjelm, og både heimfødingar i Goretex-anorakk og soldatar i fjerne land kan kjenne at dei ber på ein tung og blodig tradisjon, at vikingblodet enno renn i årene, og at vantru hundar snarast får kome seg unna. Framleis er genane der.

Det står ikkje til å nekte at blodet renn nedetter sidene i mange av dei norrøne sogene, og at heltemotet der synest større enn det vi ser i våre dagar. Då jomsvikingen Sigurd Buesson sat på stokken og venta på at Torkjell Leira skulle hogge av han hovudet, sveipte han det fagre håret fram over hovudet og sa: Blod ikkje ut håret! No låg det ikkje berre stoisk ro bak denne replikken, for då Torkjell svingte øksa, rykte han hovudet så hardt tilbake, at den som heldt håret, fekk begge hendene hogne av. Eirik jarl kom då til og spurde kven denne mannen var. Dei kallar meg Sigurd, sa han. Vil du ha grid, spurde jarlen. Sigurd tenkte seg om der han sat bunden på stokken. Så svara han: Det spørst kven som byr! Først då han fekk vite at det var jarlen som baud på nåde, takka han ja.

Dette kan vi lese i Snorres kongesoger, formidla av ein mann som kan hende såg bakover på desse meir eller mindre historiske hendingane med ei blanding av fascinasjon og avstand. Då Snorre Sturlasson på byrjinga av 1200-talet samla og skreiv dei sogene som går inn i Heimskringla, hadde Island og Noreg vore kristne i over 200 år. Det er som om vi i dag skulle underhalde kvarandre med soger frå slutten av 1700-talet. Det kan ein vanskeleg gjere utan ei kjensle av avstand, like mykje då som no.

Så kva fortel dette oss eigentleg? Er det berre tale om naiv og ukritisk beundring hos dei som skreiv sogene i norrøn tid, eller låg det ein kritisk distanse også den gongen? Kanskje er skilnaden mellom den gamle tida og vår tid mindre enn vi vil ta inn over oss. For om det flyt blod nedetter sidene i somme av dei gamle sogene, er det lite samanlikna med der blodet verkeleg flyt i dag: nedetter flatskjermen i stova, kvar kveld, heile kvelden.

Odd Einar Haugen, norrønfilolog v. UiB, trykt d. 21.nov.

Venlige vikinger

Jonas.Wellendorf@cms.uib.no — 2010-11-28T20:30:04+01:00

Den hærgende blodtørstige viking har længe været en kliche, og den mere fredelige handlende viking er også ganske velkendt. Nu kommer den venlige viking! Det sker i form af en ny bog af historikeren Jón Viðar Sigurðsson som bærer titlen: Den vennlige vikingen: Vennskapets makt i Norge og på Island 900–1300. Bogen er kommet på Pax forlag og kan ses på forlagets netside.

Norrøntspalte 8

Jonas.Wellendorf@cms.uib.no — 2010-11-29T20:10:53+01:00

Her kommer det ottende bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Teksten er ligesom den forrige skrevet af Hilde Stoltz.

Halloween 1177
Kong Sverre var ute en vinternatt flere ganger, men på senhøsten i 1177 holdt det på å gå helt galt, ifølge Sverres saga. Sverre og birkebeinerne hadde kommet over fjellet fra Lærdal til Voss, på vei for å innta Bergen mens Sverres rival kong Magnus Erlingsson oppholdt seg i Viken. Folk på Voss var mindre begeistret over besøket, og samlet både sogninger, hardinger og sunnhordlendinger for å gi ham en varm velkomst. De gikk til angrep mens Sverre intetanende satt og spiste, og birkebeinerne fikk det travelt. Det endte med at de ble kjeppjaget oppover Raundalen og til fjells. Det var i og for seg ille nok på den tiden av året. Mye utstyr hadde de også måttet la bli igjen i farten. I tillegg fikk de på seg et overhendig uvær - ”så ille som det sjelden blir, og så mye snø som det aldri hadde vært før”, sier sagaen.

Til tross for hele fem kjentmenn til å vise vei gikk de seg vill i snøkavet, og virret rundt i bortimot 4 døgn, ”uten å smake annet enn snø”. Det har vært spekulert mye på hvor de egentlig gikk, og noen steinsettinger i området har i den forbindelse vært foreslått å være graver for de omkomne. Dagen før Allehelgensmesse, 31. oktober, ble været enda verre. I et gløtt så de at de hadde kommet frem på et stup, og da ble det mumling i den utslitte flokken. Noen mente de bare kunne hoppe utfor for å gjøre slutt på slitet, mens andre snakket om å gjøre som tidligere tiders djerve menn, som hadde hugget hverandre ned heller enn å tåle slik nød. Det pussige er at de djerve menn det her var snakk om, var en romersk hæravdeling i borgerkrigen under Cæsars maktovertakelse i perioden 49 til 45 før vår tidsregning. Heller enn å falle i fiendens hender drepte de hverandre, og reddet dermed æren. Denne episoden er skildret av den noe senere romerske dikteren Lucan, og oversatt til norrønt på Island rundt 1180. Historien ser altså ut til å ha vært kjent og gjort stort inntrykk før denne oversettelsen, siden den her dukker opp i snøstormen på kanten av et norsk stup.

Kong Sverre fikk imidlertid roet gemyttene, og været la seg like plutselig som det var kommet. De overlevende kom seg omsider ned til en seter på Flåm-siden, og siden videre til bygden. Der hadde Sverre venner, så det ble nok knask heller enn knep da de kom til gårds.

Hilde Stoltz, norrønfilolog i Bergen, trykt d. 16.11.10

Homiliebogbogen er her

Jonas.Wellendorf@cms.uib.no — 2010-11-22T20:27:34+01:00

Bind 3 i skriftserien Bibliotheca Nordica er netop udkommet. Der er tale om en artikelsamling med titlen: Vår elste bok: Skrift, miljø og biletbruk i den norske homilieboka, og som titlen antyder er det den (gammel)norske homiliebog som står i fokus. Bogen er redigeret af Odd Einar Haugen og Åslaug Ommundsen, begge ved Universitetet i Bergen.

Jeg har haft lejlighed til at se lidt nærmere på bogen, og jeg mener at de to redaktører kan være meget fornøjede med resultatet af deres bestræbelser. En fyldigere omtale af bogen kan findes her. Bogen er udgivet af Novus i Oslo, men det ser ikke ud som om den er registreret på deres netsider endnu (det kommer sikkert om et par dage).

Norrøntspalte 7

Jonas.Wellendorf@cms.uib.no — 2010-11-16T18:45:13+01:00

Her kommer det syvende bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Teksten er skrevet af Hilde Stoltz.

Talekunst
De fleste nordmenn kommer i løpet av skoletiden i kontakt med den norrøne litteraturen, i første rekke Snorres kongesagaer og islandske slektssagaer som Egils saga og Njåls saga. I tillegg til disse kjente verkene finnes det en hel del oversatt eller omarbeidet utenlandsk litteratur på norrønt. Den hadde fortjent å være bedre kjent, for den kan fortelle oss mye om hva slags fremmed kultur de norrøne folk kom i kontakt med, og hvordan de tok den til seg brukte den til å utvikle sin egen.

Rundt 1180 var det en ukjent islending som mente at den romerske historieskriveren Sallusts allerede da ca. 1200 år gamle tekster var så interessante at han tok jobben med å oversette dem til norrønt. Det fikk antakelig følger for sagaen om en av de mest interessante norske kongene, nemlig kong Sverre. I Sallusts verk gjengis mange taler utførlig, og oversetteren behandler disse spesielt omsorgsfullt. Sverres saga gir et levende inntrykk av kongen, blant annet ved å gjengi taler han skal ha holdt - til hæren før og etter slag, men også f.eks. til de nokså fiendtlig innstilte borgerne i Bergen. I det hele tatt står Sverres saga i en særstilling når det gjelder å gjengi taler, til tross for at gode talegaver blir fremstilt som en positiv og nyttig ferdighet i både tidligere og senere sagaer. Sverres saga ble påbegynt i 1185, av den islandske abbeden Karl Jonsson (som ser ut til å ha fungert nærmest som det vi i dag kaller en “ghost writer”, siden kongen selv, ifølge innledningen, “fortalte ham hva han skulle skrive”). Det vil si at Sverres saga ble skrevet nokså umiddelbart etter at Sallusts verk ble oversatt, og at begge deler ble skrevet i samme miljø. Kong Sverre var selv presteutdannet og kunne lese latin. Han kan derfor ha lest Sallust på originalspråket lenge før oversettelsen skjedde, og delvis derfor bestemt seg for å bruke taler i kampen om kongemakten i Norge. Det som er enda mer bemerkelsesverdig er at talene gjengis så utførlig i sagaen han fikk skrevet omtrent samtidig med at Sallust ble oversatt til norrønt. Kan Karl Jonsson selv ha hatt en finger med i oversettelsen, og tatt erfaringen med til arbeidet med Sverres saga? Eller satt han og oversetteren en vinternatt og diskuterte retorikk i skrivestuen i et islandsk kloster?

Hilde Stoltz, norrønfilolog i Bergen, trykt d. 02.11.10

Along the Oral-Written Continuum

Jonas.Wellendorf@cms.uib.no — 2010-11-09T22:13:12+01:00

I dag ankom en helt ny artikelsamling redigeret af Slavica Rankovic ved Senter for Middelalderstudier i Bergen i samarbejde med Else Mundal og Leidulf Melve.
Bogen springer ud af en konference som blev arrangeret i Bergen for et par år siden. Jeg nåede ikke at se nærmere på bogen, men hvis den svarer til konferencen, så kan jeg garantere at der er interessant læsning i vente for alle de mange hvis interesser ligger langs den mundtlige-skriftlige akse.
På forlagets netside kan man se en indholdsfortegnelse.