BT
Norrøntspalte
01. juni 2011 09:42
I løbet af høsten bragte jeg her på siden er række korte artikler om norrøne emner som havde været trykt i Bergens Tidende. Nu viser det sig at en artikel ble sprunget over. Den var skrevet af Eldar Heide og kommer her:
Mørketid i Vinland
I Grønlendingsoga og Soga om Eirik raude kan vi lese om den norrøne oppdaginga av Amerika: I 985 eller 986 kom Bjarne Herjolvsson ut or kurs på veg til Grønland og fekk sjå eit land endå lenger vest. Leiv Eiriksson fór for å undersøke det nærare, og kom til eit land med søt dogg i graset, vindruer, storlaks i mengder, og vinter så mild at feet ikkje trong fôr. “Døgnet var jamnare enn på Grønland og Island; sola var oppe ved nonstid og ved dagmål på den stuttaste dagen i året.”
Kor langt sør i Amerika var dette? Vi veit det har vore norrøne folk på nordodden av Newfoundland, for der fann Helge og Anne-Stine Ingstad hustufter. Men den staden stemmer dårleg med dei topografiske opplysningane sogene gjev om sjølve Vinland. Druene plasserer Vinland mykje lenger sør (nemleg på Nova Scotia eller sør for det), men det kan tenkjast at namnet ikkje kjem av vín, med lang í, men vin, med kort i, og i så fall tyder Vinland ‘grasslettelandet’, som ikkje treng å ha vore langt sør.
Sol-observasjonen burde kunne gje svaret. Den er nok påliteleg, for nordbuane må ha vore trena i sol-observering. Til dømes heldt dei kursen Bergen – Grønland med å ha same solhøgda (breiddegraden) heile vegen. At “døgnet var jamnare” i Vinland enn på Grønland og Island tyder at skilnaden mellom sommardaglengd og vinterdaglengd var mindre; slik er det jo sør i verda. Difor opplyser daglengda den stuttaste dagen i året breiddegraden. I soga blir daglengda uttrykt med kor lang solgangen var, sett i høve til punkt i horisonten. Slik klarte ein seg mest utan klokke på bygdene heilt inn i moderne tid, og mange stadnamn er minne om det: Dagmålsåsen, Middagstuva, Meraftesfjellet ‘Midtkveldsfjellet’, Nattmålsskaret, osb. – det er der sola står til dei tidene på døgnet. Formuleringa i soga er at sola “hadde øykt-stad og dagmåls-stad” på den kortaste dagen. Det tyder at jamvel når solgangen var kortast, var sola oppe i eit punkt så langt aust som der ho står når ein et dagmål (frukost) og så langt vest som der ho står når det er “øykt”, truleg i 3–4 tida på ettermiddagen. Mange har prøvd å rekne ut kva breiddegrad Vinland låg på ut frå dette, og dei fleste endar med kysten av USA. I så fall er Newfoundland-tuftene frå ein annan ekspedisjon, og tufter i det eigentlege Vinland ventar framleis på å bli oppdaga…..
Mørketid i Vinland
I Grønlendingsoga og Soga om Eirik raude kan vi lese om den norrøne oppdaginga av Amerika: I 985 eller 986 kom Bjarne Herjolvsson ut or kurs på veg til Grønland og fekk sjå eit land endå lenger vest. Leiv Eiriksson fór for å undersøke det nærare, og kom til eit land med søt dogg i graset, vindruer, storlaks i mengder, og vinter så mild at feet ikkje trong fôr. “Døgnet var jamnare enn på Grønland og Island; sola var oppe ved nonstid og ved dagmål på den stuttaste dagen i året.”
Kor langt sør i Amerika var dette? Vi veit det har vore norrøne folk på nordodden av Newfoundland, for der fann Helge og Anne-Stine Ingstad hustufter. Men den staden stemmer dårleg med dei topografiske opplysningane sogene gjev om sjølve Vinland. Druene plasserer Vinland mykje lenger sør (nemleg på Nova Scotia eller sør for det), men det kan tenkjast at namnet ikkje kjem av vín, med lang í, men vin, med kort i, og i så fall tyder Vinland ‘grasslettelandet’, som ikkje treng å ha vore langt sør.
Sol-observasjonen burde kunne gje svaret. Den er nok påliteleg, for nordbuane må ha vore trena i sol-observering. Til dømes heldt dei kursen Bergen – Grønland med å ha same solhøgda (breiddegraden) heile vegen. At “døgnet var jamnare” i Vinland enn på Grønland og Island tyder at skilnaden mellom sommardaglengd og vinterdaglengd var mindre; slik er det jo sør i verda. Difor opplyser daglengda den stuttaste dagen i året breiddegraden. I soga blir daglengda uttrykt med kor lang solgangen var, sett i høve til punkt i horisonten. Slik klarte ein seg mest utan klokke på bygdene heilt inn i moderne tid, og mange stadnamn er minne om det: Dagmålsåsen, Middagstuva, Meraftesfjellet ‘Midtkveldsfjellet’, Nattmålsskaret, osb. – det er der sola står til dei tidene på døgnet. Formuleringa i soga er at sola “hadde øykt-stad og dagmåls-stad” på den kortaste dagen. Det tyder at jamvel når solgangen var kortast, var sola oppe i eit punkt så langt aust som der ho står når ein et dagmål (frukost) og så langt vest som der ho står når det er “øykt”, truleg i 3–4 tida på ettermiddagen. Mange har prøvd å rekne ut kva breiddegrad Vinland låg på ut frå dette, og dei fleste endar med kysten av USA. I så fall er Newfoundland-tuftene frå ein annan ekspedisjon, og tufter i det eigentlege Vinland ventar framleis på å bli oppdaga…..
Eldar Heide, norrønfilolog ved UiB.
Norrøntspalte 12
31. desember 2010 03:16
Her kommer det tolvte bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Denne gang er teksten skrevet af Jonas Wellendorf.
Stille natt
Når julen nærmet seg i middelaldersamfunnet skulle det brygges øl, og det ble sikkert også drukket øl i større mengder enn ellers. Bergens Bylov som ble vedtatt i det Herrens år 1276, hadde paragrafer som skulle beskytte folk som hadde fått et beger eller to for mye. Hvis vekterne traff på folk, menn så vel som kvinner, som hadde fått et beger over tørsten, så skulle de ledes “på rett men ikke gal vei”, som det står – hvilket får en til å lure på om det anskje til tider hadde moret seg med å leie folk som ikke selv kunne finne heim, på villspor. De skulle spørre personen hvor han bodde, og hvis han visste det, skulle de hjelpe ham hjem. Det kunne likevel hende at noen ikke var i stand til å forklare hvor han bodde, og vekterne kunne da føre ham til den nærmeste husbonde og la ham ligge der, inntil han var i stand til å ta seg hjem på egen hånd.
Drukkenskap var ikke noe nytt fenomen. Sverres saga har en lengre skildring av hvordan det gikk da Bergen ble oversvømt av store mengder billig tysk vin. Blant annet leser vi om hvordan en av Sverres menn blir så animert at han plutselig får lyst på en dukkert og hopper ut av vinduet fra hallen. Uheldigvis hoppet han ut på landsiden, i stedet for sjøsiden, og reiser seg ikke igjen.
Det finnes også en latinsk tekst som beskriver en gruppe forvillede danske korsfareres besøk i Bergen på Sverres tid. Den forklarer at man på grunn av drukkenskap “vil finne flere fordømmelige gjerninger der omkring [altså i Bergen] enn noe annet sted på jorden.” Noen av de danske korsfarerne ble av de lokale forledet til å ta del i et nattlig drikkelag som endte med kjekling. Kanskje var det, som det ble hevdet dagen etter, en av danskene som hadde tuklet med en fornem lokal kvinne. I alle fall grep halve byen til våpen, og hadde forstandige menn ikke grepet inn ville det ha blitt mannefall i byen.
Den slags ville man ikke ha noe av når julefreden senket seg på Tomasmesse, d. 21 desember. Man ville ha fred og ro i de tre ukene juletiden varte. Kanskje var det derfor byloven innførte en spesiell høytidstakst på bøter for fornærmelser i juletiden. I juleukene skulle alle bøter for fysiske og verbale fornærmelser betales dobbelt opp. Om dette førte til en fredeligere jul forteller historien ikke noe om.
Stille natt
Når julen nærmet seg i middelaldersamfunnet skulle det brygges øl, og det ble sikkert også drukket øl i større mengder enn ellers. Bergens Bylov som ble vedtatt i det Herrens år 1276, hadde paragrafer som skulle beskytte folk som hadde fått et beger eller to for mye. Hvis vekterne traff på folk, menn så vel som kvinner, som hadde fått et beger over tørsten, så skulle de ledes “på rett men ikke gal vei”, som det står – hvilket får en til å lure på om det anskje til tider hadde moret seg med å leie folk som ikke selv kunne finne heim, på villspor. De skulle spørre personen hvor han bodde, og hvis han visste det, skulle de hjelpe ham hjem. Det kunne likevel hende at noen ikke var i stand til å forklare hvor han bodde, og vekterne kunne da føre ham til den nærmeste husbonde og la ham ligge der, inntil han var i stand til å ta seg hjem på egen hånd.
Drukkenskap var ikke noe nytt fenomen. Sverres saga har en lengre skildring av hvordan det gikk da Bergen ble oversvømt av store mengder billig tysk vin. Blant annet leser vi om hvordan en av Sverres menn blir så animert at han plutselig får lyst på en dukkert og hopper ut av vinduet fra hallen. Uheldigvis hoppet han ut på landsiden, i stedet for sjøsiden, og reiser seg ikke igjen.
Det finnes også en latinsk tekst som beskriver en gruppe forvillede danske korsfareres besøk i Bergen på Sverres tid. Den forklarer at man på grunn av drukkenskap “vil finne flere fordømmelige gjerninger der omkring [altså i Bergen] enn noe annet sted på jorden.” Noen av de danske korsfarerne ble av de lokale forledet til å ta del i et nattlig drikkelag som endte med kjekling. Kanskje var det, som det ble hevdet dagen etter, en av danskene som hadde tuklet med en fornem lokal kvinne. I alle fall grep halve byen til våpen, og hadde forstandige menn ikke grepet inn ville det ha blitt mannefall i byen.
Den slags ville man ikke ha noe av når julefreden senket seg på Tomasmesse, d. 21 desember. Man ville ha fred og ro i de tre ukene juletiden varte. Kanskje var det derfor byloven innførte en spesiell høytidstakst på bøter for fornærmelser i juletiden. I juleukene skulle alle bøter for fysiske og verbale fornærmelser betales dobbelt opp. Om dette førte til en fredeligere jul forteller historien ikke noe om.
Jonas Wellendorf, norrønfilolog ved UiB, trykt d. 19. des.
Norrøntspalte 11
23. desember 2010 08:05
Her kommer det ellevte bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Denne gang er teksten skrevet af Eldar Heide.
Sydenturar
No når frosten bit i kjakane og kvelden kjem om ettermiddagen er det mange som lengtar til sol og varme. For 1000 år sidan var det neppe færre som gjorde det, for då var husa kaldare og lampene dårlegare. Den gongen, som i dag, var det ein del som tok konsekvensen, og reiste til varme land og møtte eksotiske kulturar.
På 8-900-talet nådde somme av vikingtoga varme land – via elvane i Russland og Ukraina til Svartehavet og Middelhavet, eller via Sørvest-Europa og Gibraltar. Dette førde til at skandinavar tok teneste som leigesoldatar hos keisaren i Bysants – no Istanbul, på norrønt Miklagarðr, som tyder ’den store byen’. Keisaren oppretta ein eigen garde av skandinavar, på norrønt kalla væringar. Særleg på 1000-talet må det ha vore mange som reiste til Bysants. Ferder til Grikkland, som det bysantinske keisarriket vart kalla, er nemnde på ikring 30 svenske runesteinar frå denne tida, og i katedralen Hagia Sofia i Istanbul er det to runeinnskrifter av typen ”Kilroy was here”. Gulatingslova har ein eigen regel om fullmakt til å forvalte gods for folk som fór til Grikkland. Den mest kjende væringen var Harald Sigurdsson, som tente hos keisaren i sju år på midten av 1000-talet. Han vart leiar for Væringgarden og var med på felttog ikring heile Aust-Middelhavet, før han kom heim og vart kong Harald Hardråde – kan vi lese i Heimskringla.
Ein annan type langferder var pilegrimsferdene, etter kristninga ikring år 1000. Dei gjekk særleg til heimlege, kalde stader, som Røldal og Nidaros, men heldigvis låg dei største helgedomane –Roma og Jerusalem – i varme land, og dit var det òg ein del som fór. Frå ikring 1140 har vi ei reiseskildring frå ei pilegrimsferd til Roma, kalla Leiðarvísir ’vegvisar’, av den islandske abbeden Nikolas Bergsson. Han fortel slikt som kor langt det er mellom dei ulike byane, kva språk som blir snakka i dei ulike landa, osb. – men òg meir fantastiske opplysningar, som at ”Det var her Sigurd Fåvnesbane drap draken” – ved Nidda i Tyskland.
Eit slag pilegrimsferder var òg krosstoga, til landa ikring Jerusalem. Kong Sigurd Jorsalfare fekk tilnamnet sitt fordi han leidde ”det norske krosstoget” i 1108-1111, til Jórsalir, som var den norrøne forma av namnet Jerusalem.
Dei som fór på slike ferder fekk sol og varme, og gledde seg nok over det. Men den gongen fann ingen på å reise berre for å slappe av i sola, og få ville hatt råd til det. Dei fleste reiste nok mest for å oppleve eventyr og leggje seg opp litt pengar – slik som dei som vervar seg til Afghanistan i dag? Væringane tente godt, og Harald Hardråde kom heim med så stor rikdom at han kunne kjøpe støtte hos kven han ville. For pilegrimane var målet ein annan type rikdom. Den største skilnaden frå i dag er kanskje at ein den gongen ikkje kunne unngå baksida av sol og varme-medaljen: Når væringane blodsleit med bygging av festningsverk eller på ilmarsjar i dirrande ørkenhete, så lengta dei kanskje heim til kaldt og friskt vêr?
Sydenturar
No når frosten bit i kjakane og kvelden kjem om ettermiddagen er det mange som lengtar til sol og varme. For 1000 år sidan var det neppe færre som gjorde det, for då var husa kaldare og lampene dårlegare. Den gongen, som i dag, var det ein del som tok konsekvensen, og reiste til varme land og møtte eksotiske kulturar.
På 8-900-talet nådde somme av vikingtoga varme land – via elvane i Russland og Ukraina til Svartehavet og Middelhavet, eller via Sørvest-Europa og Gibraltar. Dette førde til at skandinavar tok teneste som leigesoldatar hos keisaren i Bysants – no Istanbul, på norrønt Miklagarðr, som tyder ’den store byen’. Keisaren oppretta ein eigen garde av skandinavar, på norrønt kalla væringar. Særleg på 1000-talet må det ha vore mange som reiste til Bysants. Ferder til Grikkland, som det bysantinske keisarriket vart kalla, er nemnde på ikring 30 svenske runesteinar frå denne tida, og i katedralen Hagia Sofia i Istanbul er det to runeinnskrifter av typen ”Kilroy was here”. Gulatingslova har ein eigen regel om fullmakt til å forvalte gods for folk som fór til Grikkland. Den mest kjende væringen var Harald Sigurdsson, som tente hos keisaren i sju år på midten av 1000-talet. Han vart leiar for Væringgarden og var med på felttog ikring heile Aust-Middelhavet, før han kom heim og vart kong Harald Hardråde – kan vi lese i Heimskringla.
Ein annan type langferder var pilegrimsferdene, etter kristninga ikring år 1000. Dei gjekk særleg til heimlege, kalde stader, som Røldal og Nidaros, men heldigvis låg dei største helgedomane –Roma og Jerusalem – i varme land, og dit var det òg ein del som fór. Frå ikring 1140 har vi ei reiseskildring frå ei pilegrimsferd til Roma, kalla Leiðarvísir ’vegvisar’, av den islandske abbeden Nikolas Bergsson. Han fortel slikt som kor langt det er mellom dei ulike byane, kva språk som blir snakka i dei ulike landa, osb. – men òg meir fantastiske opplysningar, som at ”Det var her Sigurd Fåvnesbane drap draken” – ved Nidda i Tyskland.
Eit slag pilegrimsferder var òg krosstoga, til landa ikring Jerusalem. Kong Sigurd Jorsalfare fekk tilnamnet sitt fordi han leidde ”det norske krosstoget” i 1108-1111, til Jórsalir, som var den norrøne forma av namnet Jerusalem.
Dei som fór på slike ferder fekk sol og varme, og gledde seg nok over det. Men den gongen fann ingen på å reise berre for å slappe av i sola, og få ville hatt råd til det. Dei fleste reiste nok mest for å oppleve eventyr og leggje seg opp litt pengar – slik som dei som vervar seg til Afghanistan i dag? Væringane tente godt, og Harald Hardråde kom heim med så stor rikdom at han kunne kjøpe støtte hos kven han ville. For pilegrimane var målet ein annan type rikdom. Den største skilnaden frå i dag er kanskje at ein den gongen ikkje kunne unngå baksida av sol og varme-medaljen: Når væringane blodsleit med bygging av festningsverk eller på ilmarsjar i dirrande ørkenhete, så lengta dei kanskje heim til kaldt og friskt vêr?
Eldar Heide, norrønfilolog ved UiB, trykt d. 5. des. 2010
Norrøntspalte 10
16. desember 2010 00:03
Her kommer det tiende bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Denne gang er teksten skrevet af Bernt Øyvind Thorvaldsen.
Lykken er ikke hva den en gang var
Ordene «lykke» og «ulykke» ble importert fra nedertysk, hanseatenes språk, allerede i norrøn tid. De to ordene erstatter eldre uttrykk som «gæfa» og «gipta», ord som er gått ut av bruk, men slekter på vanlige ord som «gave» og «gi». I norrøn tid er lykken ikke bare en tilstand av tilfeldig eller selvskapt medgang i livet, slik vi helst tenker i vår tid. Den er et uttrykk for menneskets forhold til høyere makter. Begreper som «gæfa» blir brukt både om hedenske og kristne mennesker i sagaene. Den gode kongen har f.eks. gudene eller Guds støtte, og denne støtten kan gi gode avlinger og fredelige forhold i kongedømmet.
Sagaene forteller også om helter som kommer i konflikt med maktene, og derfor rammes av ulykke. I en av islendingesagaene fortelles det at Viga-Glum vekket Frøys vrede ved å besudle en hellig åker, som var tilegnet guden. Dermed rammes han av ulykker og møter motgang i både stort og smått. En annen saga forteller at Grette Åsmundsson blir et offer for ulykken på en ganske annen måte. Grette er så sterk at det går ham til hodet og han innbiller seg at ingen fare er for stor for ham. I en tilstand av overmot går han en gang til angrep på en diger og skummel gjenganger som heter Glåm.
Gjenferdet kaster en forbannelse over Grette: Nesten alt hva Grette gjør i fremtiden, skal føre til ulykke (úgæfa), og Grette skal dø som fredløs. Grette overmanner Glåm og skjærer hodet av ham, men det hindrer ikke at forbannelsen får utfolde seg. Grettes liv preges av vonde «tilfeldigheter» og djevelsk inngripen, og han bukker til slutt under på en forblåst øy ved Islands nordkyst˜etter mange års fredløshet. Grettes formidable krefter kan ikke forhindre at ulykken rammer ham.
Egne handlinger spiller altså en viss rolle for den enkeltes lykke i norrøn tid, men det er ofte snakk om handlinger som påvirker forholdet til overnaturlige makter, enten det er guder eller djevler. Grettes overmot og Viga-Glums handlinger resulterer i ulykke, de er feilgrep som besegler skjebnen. I vår sekulariserte tidsalder vil mange hevde at lykken kun er resultat egeninnsats og tilfeldigheter. Da er lykken ikke lenger hva den en gang var.
Lykken er ikke hva den en gang var
Ordene «lykke» og «ulykke» ble importert fra nedertysk, hanseatenes språk, allerede i norrøn tid. De to ordene erstatter eldre uttrykk som «gæfa» og «gipta», ord som er gått ut av bruk, men slekter på vanlige ord som «gave» og «gi». I norrøn tid er lykken ikke bare en tilstand av tilfeldig eller selvskapt medgang i livet, slik vi helst tenker i vår tid. Den er et uttrykk for menneskets forhold til høyere makter. Begreper som «gæfa» blir brukt både om hedenske og kristne mennesker i sagaene. Den gode kongen har f.eks. gudene eller Guds støtte, og denne støtten kan gi gode avlinger og fredelige forhold i kongedømmet.
Sagaene forteller også om helter som kommer i konflikt med maktene, og derfor rammes av ulykke. I en av islendingesagaene fortelles det at Viga-Glum vekket Frøys vrede ved å besudle en hellig åker, som var tilegnet guden. Dermed rammes han av ulykker og møter motgang i både stort og smått. En annen saga forteller at Grette Åsmundsson blir et offer for ulykken på en ganske annen måte. Grette er så sterk at det går ham til hodet og han innbiller seg at ingen fare er for stor for ham. I en tilstand av overmot går han en gang til angrep på en diger og skummel gjenganger som heter Glåm.
Gjenferdet kaster en forbannelse over Grette: Nesten alt hva Grette gjør i fremtiden, skal føre til ulykke (úgæfa), og Grette skal dø som fredløs. Grette overmanner Glåm og skjærer hodet av ham, men det hindrer ikke at forbannelsen får utfolde seg. Grettes liv preges av vonde «tilfeldigheter» og djevelsk inngripen, og han bukker til slutt under på en forblåst øy ved Islands nordkyst˜etter mange års fredløshet. Grettes formidable krefter kan ikke forhindre at ulykken rammer ham.
Egne handlinger spiller altså en viss rolle for den enkeltes lykke i norrøn tid, men det er ofte snakk om handlinger som påvirker forholdet til overnaturlige makter, enten det er guder eller djevler. Grettes overmot og Viga-Glums handlinger resulterer i ulykke, de er feilgrep som besegler skjebnen. I vår sekulariserte tidsalder vil mange hevde at lykken kun er resultat egeninnsats og tilfeldigheter. Da er lykken ikke lenger hva den en gang var.
Bernt Øyvind Thorvaldsen, norrønfilolog v. Høgskulen i Volda, trykt d. 28. nov.
Norrøntspalte 9
04. desember 2010 03:00
Her kommer det niende bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Denne gang er teksten skrevet af Odd Einar Haugen.
Blod og ære
For ei tid tilbake kom det to unge menn på kontoret mitt. Dei var velkedde, høflege og kortklipte. Dei ville gjerne ha forslag på eit namn, sa dei. På norrønt. Gjerne i runer. Namn på kva då? Stridsvogna dei kjørte i det militære.
Kva seier ein til eit slikt spørsmål? Norrønt blir assosiert med både blod og ære, og betre blir det ikkje om ein skriv med runer. Alt som manglar er ein vikinghjelm, og både heimfødingar i Goretex-anorakk og soldatar i fjerne land kan kjenne at dei ber på ein tung og blodig tradisjon, at vikingblodet enno renn i årene, og at vantru hundar snarast får kome seg unna. Framleis er genane der.
Det står ikkje til å nekte at blodet renn nedetter sidene i mange av dei norrøne sogene, og at heltemotet der synest større enn det vi ser i våre dagar. Då jomsvikingen Sigurd Buesson sat på stokken og venta på at Torkjell Leira skulle hogge av han hovudet, sveipte han det fagre håret fram over hovudet og sa: Blod ikkje ut håret! No låg det ikkje berre stoisk ro bak denne replikken, for då Torkjell svingte øksa, rykte han hovudet så hardt tilbake, at den som heldt håret, fekk begge hendene hogne av. Eirik jarl kom då til og spurde kven denne mannen var. Dei kallar meg Sigurd, sa han. Vil du ha grid, spurde jarlen. Sigurd tenkte seg om der han sat bunden på stokken. Så svara han: Det spørst kven som byr! Først då han fekk vite at det var jarlen som baud på nåde, takka han ja.
Dette kan vi lese i Snorres kongesoger, formidla av ein mann som kan hende såg bakover på desse meir eller mindre historiske hendingane med ei blanding av fascinasjon og avstand. Då Snorre Sturlasson på byrjinga av 1200-talet samla og skreiv dei sogene som går inn i Heimskringla, hadde Island og Noreg vore kristne i over 200 år. Det er som om vi i dag skulle underhalde kvarandre med soger frå slutten av 1700-talet. Det kan ein vanskeleg gjere utan ei kjensle av avstand, like mykje då som no.
Så kva fortel dette oss eigentleg? Er det berre tale om naiv og ukritisk beundring hos dei som skreiv sogene i norrøn tid, eller låg det ein kritisk distanse også den gongen? Kanskje er skilnaden mellom den gamle tida og vår tid mindre enn vi vil ta inn over oss. For om det flyt blod nedetter sidene i somme av dei gamle sogene, er det lite samanlikna med der blodet verkeleg flyt i dag: nedetter flatskjermen i stova, kvar kveld, heile kvelden.
Blod og ære
For ei tid tilbake kom det to unge menn på kontoret mitt. Dei var velkedde, høflege og kortklipte. Dei ville gjerne ha forslag på eit namn, sa dei. På norrønt. Gjerne i runer. Namn på kva då? Stridsvogna dei kjørte i det militære.
Kva seier ein til eit slikt spørsmål? Norrønt blir assosiert med både blod og ære, og betre blir det ikkje om ein skriv med runer. Alt som manglar er ein vikinghjelm, og både heimfødingar i Goretex-anorakk og soldatar i fjerne land kan kjenne at dei ber på ein tung og blodig tradisjon, at vikingblodet enno renn i årene, og at vantru hundar snarast får kome seg unna. Framleis er genane der.
Det står ikkje til å nekte at blodet renn nedetter sidene i mange av dei norrøne sogene, og at heltemotet der synest større enn det vi ser i våre dagar. Då jomsvikingen Sigurd Buesson sat på stokken og venta på at Torkjell Leira skulle hogge av han hovudet, sveipte han det fagre håret fram over hovudet og sa: Blod ikkje ut håret! No låg det ikkje berre stoisk ro bak denne replikken, for då Torkjell svingte øksa, rykte han hovudet så hardt tilbake, at den som heldt håret, fekk begge hendene hogne av. Eirik jarl kom då til og spurde kven denne mannen var. Dei kallar meg Sigurd, sa han. Vil du ha grid, spurde jarlen. Sigurd tenkte seg om der han sat bunden på stokken. Så svara han: Det spørst kven som byr! Først då han fekk vite at det var jarlen som baud på nåde, takka han ja.
Dette kan vi lese i Snorres kongesoger, formidla av ein mann som kan hende såg bakover på desse meir eller mindre historiske hendingane med ei blanding av fascinasjon og avstand. Då Snorre Sturlasson på byrjinga av 1200-talet samla og skreiv dei sogene som går inn i Heimskringla, hadde Island og Noreg vore kristne i over 200 år. Det er som om vi i dag skulle underhalde kvarandre med soger frå slutten av 1700-talet. Det kan ein vanskeleg gjere utan ei kjensle av avstand, like mykje då som no.
Så kva fortel dette oss eigentleg? Er det berre tale om naiv og ukritisk beundring hos dei som skreiv sogene i norrøn tid, eller låg det ein kritisk distanse også den gongen? Kanskje er skilnaden mellom den gamle tida og vår tid mindre enn vi vil ta inn over oss. For om det flyt blod nedetter sidene i somme av dei gamle sogene, er det lite samanlikna med der blodet verkeleg flyt i dag: nedetter flatskjermen i stova, kvar kveld, heile kvelden.
Odd Einar Haugen, norrønfilolog v. UiB, trykt d. 21.nov.
Norrøntspalte 8
29. november 2010 11:10
Her kommer det ottende bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Teksten er ligesom den forrige skrevet af Hilde Stoltz.
Halloween 1177
Kong Sverre var ute en vinternatt flere ganger, men på senhøsten i 1177 holdt det på å gå helt galt, ifølge Sverres saga. Sverre og birkebeinerne hadde kommet over fjellet fra Lærdal til Voss, på vei for å innta Bergen mens Sverres rival kong Magnus Erlingsson oppholdt seg i Viken. Folk på Voss var mindre begeistret over besøket, og samlet både sogninger, hardinger og sunnhordlendinger for å gi ham en varm velkomst. De gikk til angrep mens Sverre intetanende satt og spiste, og birkebeinerne fikk det travelt. Det endte med at de ble kjeppjaget oppover Raundalen og til fjells. Det var i og for seg ille nok på den tiden av året. Mye utstyr hadde de også måttet la bli igjen i farten. I tillegg fikk de på seg et overhendig uvær - ”så ille som det sjelden blir, og så mye snø som det aldri hadde vært før”, sier sagaen.
Til tross for hele fem kjentmenn til å vise vei gikk de seg vill i snøkavet, og virret rundt i bortimot 4 døgn, ”uten å smake annet enn snø”. Det har vært spekulert mye på hvor de egentlig gikk, og noen steinsettinger i området har i den forbindelse vært foreslått å være graver for de omkomne. Dagen før Allehelgensmesse, 31. oktober, ble været enda verre. I et gløtt så de at de hadde kommet frem på et stup, og da ble det mumling i den utslitte flokken. Noen mente de bare kunne hoppe utfor for å gjøre slutt på slitet, mens andre snakket om å gjøre som tidligere tiders djerve menn, som hadde hugget hverandre ned heller enn å tåle slik nød. Det pussige er at de djerve menn det her var snakk om, var en romersk hæravdeling i borgerkrigen under Cæsars maktovertakelse i perioden 49 til 45 før vår tidsregning. Heller enn å falle i fiendens hender drepte de hverandre, og reddet dermed æren. Denne episoden er skildret av den noe senere romerske dikteren Lucan, og oversatt til norrønt på Island rundt 1180. Historien ser altså ut til å ha vært kjent og gjort stort inntrykk før denne oversettelsen, siden den her dukker opp i snøstormen på kanten av et norsk stup.
Kong Sverre fikk imidlertid roet gemyttene, og været la seg like plutselig som det var kommet. De overlevende kom seg omsider ned til en seter på Flåm-siden, og siden videre til bygden. Der hadde Sverre venner, så det ble nok knask heller enn knep da de kom til gårds.
Halloween 1177
Kong Sverre var ute en vinternatt flere ganger, men på senhøsten i 1177 holdt det på å gå helt galt, ifølge Sverres saga. Sverre og birkebeinerne hadde kommet over fjellet fra Lærdal til Voss, på vei for å innta Bergen mens Sverres rival kong Magnus Erlingsson oppholdt seg i Viken. Folk på Voss var mindre begeistret over besøket, og samlet både sogninger, hardinger og sunnhordlendinger for å gi ham en varm velkomst. De gikk til angrep mens Sverre intetanende satt og spiste, og birkebeinerne fikk det travelt. Det endte med at de ble kjeppjaget oppover Raundalen og til fjells. Det var i og for seg ille nok på den tiden av året. Mye utstyr hadde de også måttet la bli igjen i farten. I tillegg fikk de på seg et overhendig uvær - ”så ille som det sjelden blir, og så mye snø som det aldri hadde vært før”, sier sagaen.
Til tross for hele fem kjentmenn til å vise vei gikk de seg vill i snøkavet, og virret rundt i bortimot 4 døgn, ”uten å smake annet enn snø”. Det har vært spekulert mye på hvor de egentlig gikk, og noen steinsettinger i området har i den forbindelse vært foreslått å være graver for de omkomne. Dagen før Allehelgensmesse, 31. oktober, ble været enda verre. I et gløtt så de at de hadde kommet frem på et stup, og da ble det mumling i den utslitte flokken. Noen mente de bare kunne hoppe utfor for å gjøre slutt på slitet, mens andre snakket om å gjøre som tidligere tiders djerve menn, som hadde hugget hverandre ned heller enn å tåle slik nød. Det pussige er at de djerve menn det her var snakk om, var en romersk hæravdeling i borgerkrigen under Cæsars maktovertakelse i perioden 49 til 45 før vår tidsregning. Heller enn å falle i fiendens hender drepte de hverandre, og reddet dermed æren. Denne episoden er skildret av den noe senere romerske dikteren Lucan, og oversatt til norrønt på Island rundt 1180. Historien ser altså ut til å ha vært kjent og gjort stort inntrykk før denne oversettelsen, siden den her dukker opp i snøstormen på kanten av et norsk stup.
Kong Sverre fikk imidlertid roet gemyttene, og været la seg like plutselig som det var kommet. De overlevende kom seg omsider ned til en seter på Flåm-siden, og siden videre til bygden. Der hadde Sverre venner, så det ble nok knask heller enn knep da de kom til gårds.
Hilde Stoltz, norrønfilolog i Bergen, trykt d. 16.11.10
Norrøntspalte 7
16. november 2010 09:45
Her kommer det syvende bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Teksten er skrevet af Hilde Stoltz.
Talekunst
De fleste nordmenn kommer i løpet av skoletiden i kontakt med den norrøne litteraturen, i første rekke Snorres kongesagaer og islandske slektssagaer som Egils saga og Njåls saga. I tillegg til disse kjente verkene finnes det en hel del oversatt eller omarbeidet utenlandsk litteratur på norrønt. Den hadde fortjent å være bedre kjent, for den kan fortelle oss mye om hva slags fremmed kultur de norrøne folk kom i kontakt med, og hvordan de tok den til seg brukte den til å utvikle sin egen.
Rundt 1180 var det en ukjent islending som mente at den romerske historieskriveren Sallusts allerede da ca. 1200 år gamle tekster var så interessante at han tok jobben med å oversette dem til norrønt. Det fikk antakelig følger for sagaen om en av de mest interessante norske kongene, nemlig kong Sverre. I Sallusts verk gjengis mange taler utførlig, og oversetteren behandler disse spesielt omsorgsfullt. Sverres saga gir et levende inntrykk av kongen, blant annet ved å gjengi taler han skal ha holdt - til hæren før og etter slag, men også f.eks. til de nokså fiendtlig innstilte borgerne i Bergen. I det hele tatt står Sverres saga i en særstilling når det gjelder å gjengi taler, til tross for at gode talegaver blir fremstilt som en positiv og nyttig ferdighet i både tidligere og senere sagaer. Sverres saga ble påbegynt i 1185, av den islandske abbeden Karl Jonsson (som ser ut til å ha fungert nærmest som det vi i dag kaller en “ghost writer”, siden kongen selv, ifølge innledningen, “fortalte ham hva han skulle skrive”). Det vil si at Sverres saga ble skrevet nokså umiddelbart etter at Sallusts verk ble oversatt, og at begge deler ble skrevet i samme miljø. Kong Sverre var selv presteutdannet og kunne lese latin. Han kan derfor ha lest Sallust på originalspråket lenge før oversettelsen skjedde, og delvis derfor bestemt seg for å bruke taler i kampen om kongemakten i Norge. Det som er enda mer bemerkelsesverdig er at talene gjengis så utførlig i sagaen han fikk skrevet omtrent samtidig med at Sallust ble oversatt til norrønt. Kan Karl Jonsson selv ha hatt en finger med i oversettelsen, og tatt erfaringen med til arbeidet med Sverres saga? Eller satt han og oversetteren en vinternatt og diskuterte retorikk i skrivestuen i et islandsk kloster?
Talekunst
De fleste nordmenn kommer i løpet av skoletiden i kontakt med den norrøne litteraturen, i første rekke Snorres kongesagaer og islandske slektssagaer som Egils saga og Njåls saga. I tillegg til disse kjente verkene finnes det en hel del oversatt eller omarbeidet utenlandsk litteratur på norrønt. Den hadde fortjent å være bedre kjent, for den kan fortelle oss mye om hva slags fremmed kultur de norrøne folk kom i kontakt med, og hvordan de tok den til seg brukte den til å utvikle sin egen.
Rundt 1180 var det en ukjent islending som mente at den romerske historieskriveren Sallusts allerede da ca. 1200 år gamle tekster var så interessante at han tok jobben med å oversette dem til norrønt. Det fikk antakelig følger for sagaen om en av de mest interessante norske kongene, nemlig kong Sverre. I Sallusts verk gjengis mange taler utførlig, og oversetteren behandler disse spesielt omsorgsfullt. Sverres saga gir et levende inntrykk av kongen, blant annet ved å gjengi taler han skal ha holdt - til hæren før og etter slag, men også f.eks. til de nokså fiendtlig innstilte borgerne i Bergen. I det hele tatt står Sverres saga i en særstilling når det gjelder å gjengi taler, til tross for at gode talegaver blir fremstilt som en positiv og nyttig ferdighet i både tidligere og senere sagaer. Sverres saga ble påbegynt i 1185, av den islandske abbeden Karl Jonsson (som ser ut til å ha fungert nærmest som det vi i dag kaller en “ghost writer”, siden kongen selv, ifølge innledningen, “fortalte ham hva han skulle skrive”). Det vil si at Sverres saga ble skrevet nokså umiddelbart etter at Sallusts verk ble oversatt, og at begge deler ble skrevet i samme miljø. Kong Sverre var selv presteutdannet og kunne lese latin. Han kan derfor ha lest Sallust på originalspråket lenge før oversettelsen skjedde, og delvis derfor bestemt seg for å bruke taler i kampen om kongemakten i Norge. Det som er enda mer bemerkelsesverdig er at talene gjengis så utførlig i sagaen han fikk skrevet omtrent samtidig med at Sallust ble oversatt til norrønt. Kan Karl Jonsson selv ha hatt en finger med i oversettelsen, og tatt erfaringen med til arbeidet med Sverres saga? Eller satt han og oversetteren en vinternatt og diskuterte retorikk i skrivestuen i et islandsk kloster?
Hilde Stoltz, norrønfilolog i Bergen, trykt d. 02.11.10
Norrøntspalte 6
02. november 2010 12:13
Her kommer det sjette bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Teksten er skrevet af Bergsveinn Birgisson.
Traumer
Enkelte historikere hevder at ting ikke finnes før begrepet om dem finnes. Slik er begrepet mobbing ganske ungt. Men at mobbing ikke har eksistert før langt ut på 1900-tallet ville gi et skjevt bilde av fortiden. Det er også lett å tro at innsikt i menneskepsyken har sitt opphav hos Freud og Jung på 1800-tallet. Det norrøne kildematerialet kan avbekrefte dette. Så kunne vi tro at slike innsikter bygget i hvert fall på den kristne læren om sjelen. Også dette kan norrøne tekster avbekrefte. I dag råder vi gjerne en som bærer på noe til å oppsøke en psykolog. Dette blir uttrykt i Håvamål på et mer poetisk vis: «Sorg spiser hjertet/om ikke du forteller/hele din hug til en annen». Ser vi bort fra pilleindustrien, har vi i dag stort sett de samme midlene til å bearbeide traumatiske opplevelser som folk hadde i vikingtida: Vi snakker om dem eller formidler dem på et eller annet vis. Og vi gråter. Det finns mange historier som viser at folk hadde god innsikt i dette i den norrøne kulturen. Et av de sterkeste eksemplene finner vi i Egils saga. Den store, islandske skalden Egil Skalla-Grimsson har mistet den andre sønnen sin og har bestemt seg for å sulte seg i hjel. Datteren Torbjørg kommer inn til hans seng og påstår hun vil dø i lag med ham. En fin måte å vise gehør og forståelse for den andres smerte! Men hun gjør mer. Hun oppfordrer faren til å dikte om sønnetapet, om sorgen og vreden. Resultatet ble en perle i verdenslitteraturen, diktet Sønnetapet. Det skulle gå 300 år før man laget slike personlige kvad på det europeiske kontinentet. Egil finner veien til hjertet sitt og får livsviljen tilbake. Han helbreder seg selv med diktegudens gave, slik sjamanen helbreder seg selv – og andre.
Eddadiktet Gudrunkvadet handler om Gudrun som ikke kan gråte. Hennes elskede Sigurd er død. Hun er ved å sprekke av sorg. Dette vekker stor bekymring blant hennes nærmeste. De prøver alt for å få Gudrun til å gråte. De deler sine bitre livserfaringer med Gudrun, slik man praktiserer i dag bl.a. hos anonyme alkoholikere. Men ingenting hjelper, før de slenger den døde Sigurd foran hennes føtter. Da gråter Gudrun. Farge kom i ansiktet, tårer rant gjennom hodeduken og, som det heter så fint i kvadet: ”og gjessene i tunet / skrek med”.
Traumer
Enkelte historikere hevder at ting ikke finnes før begrepet om dem finnes. Slik er begrepet mobbing ganske ungt. Men at mobbing ikke har eksistert før langt ut på 1900-tallet ville gi et skjevt bilde av fortiden. Det er også lett å tro at innsikt i menneskepsyken har sitt opphav hos Freud og Jung på 1800-tallet. Det norrøne kildematerialet kan avbekrefte dette. Så kunne vi tro at slike innsikter bygget i hvert fall på den kristne læren om sjelen. Også dette kan norrøne tekster avbekrefte. I dag råder vi gjerne en som bærer på noe til å oppsøke en psykolog. Dette blir uttrykt i Håvamål på et mer poetisk vis: «Sorg spiser hjertet/om ikke du forteller/hele din hug til en annen». Ser vi bort fra pilleindustrien, har vi i dag stort sett de samme midlene til å bearbeide traumatiske opplevelser som folk hadde i vikingtida: Vi snakker om dem eller formidler dem på et eller annet vis. Og vi gråter. Det finns mange historier som viser at folk hadde god innsikt i dette i den norrøne kulturen. Et av de sterkeste eksemplene finner vi i Egils saga. Den store, islandske skalden Egil Skalla-Grimsson har mistet den andre sønnen sin og har bestemt seg for å sulte seg i hjel. Datteren Torbjørg kommer inn til hans seng og påstår hun vil dø i lag med ham. En fin måte å vise gehør og forståelse for den andres smerte! Men hun gjør mer. Hun oppfordrer faren til å dikte om sønnetapet, om sorgen og vreden. Resultatet ble en perle i verdenslitteraturen, diktet Sønnetapet. Det skulle gå 300 år før man laget slike personlige kvad på det europeiske kontinentet. Egil finner veien til hjertet sitt og får livsviljen tilbake. Han helbreder seg selv med diktegudens gave, slik sjamanen helbreder seg selv – og andre.
Eddadiktet Gudrunkvadet handler om Gudrun som ikke kan gråte. Hennes elskede Sigurd er død. Hun er ved å sprekke av sorg. Dette vekker stor bekymring blant hennes nærmeste. De prøver alt for å få Gudrun til å gråte. De deler sine bitre livserfaringer med Gudrun, slik man praktiserer i dag bl.a. hos anonyme alkoholikere. Men ingenting hjelper, før de slenger den døde Sigurd foran hennes føtter. Da gråter Gudrun. Farge kom i ansiktet, tårer rant gjennom hodeduken og, som det heter så fint i kvadet: ”og gjessene i tunet / skrek med”.
Bergsveinn Birgisson, norrønfilolog i Bergen. Trykt d. 26.10.10
Norrøntspalte 5
25. oktober 2010 13:19
Her kommer det femte bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Teksten er skrevet af Eldar Heide.
Blot ved vinternettene
I førkristen tid i Norden var det vanleg å ha eit gjestebod og blot – altså ofring til gudane – ved vinternettene, som var i midten av oktober. Då tok vinteren til, rekna dei. Om våren var det eit tilsvarande blot, og desse to høgtidene skilde mellom sommarhalvåret og vinterhalvåret.
Blot ved vinternettene er nemnt fleire stader i den norrøne litteraturen. I Soga om Viga-Glum er det nemnt eit slikt blot hos ein høvding på Voss. Det skal ha vore eit dísablót, altså eit blot til disene, og det kan sjå ut til at haustblotet gjerne var det. Egilssoga fortel om eit disablot på Atløya i Sunnfjord. Disene var eit kollektiv av kvinnelege makter, til dels knytte til kvar ætt som eit slag verneånder. Den fremste av dei var gudinna Frøya. Det ser ut til at det særleg var kvinner som leidde disablotet.
Dersom vi kan tru på sogene, som dessverre er skrivne 2-300 år etter kristninga, så var haustblotet eit gjestebod der ein samla slekt og vener til eit skikkeleg etegilde med øl og kjøtmat frå dyr som ein slakta særskilt til blotet. Tanken var at ein delte måltidet med gudane (i eit såkalla kommunionsoffer). På den måten styrkte ein gudane, som slett ikkje var allmektige, slik som den kristne eller muslimske guden, men til slutt bukka under, i kamp med jotnane i ragnarok. Men med offeret blidgjorde ein òg gudane, slik at dei kunne hjelpa oss, menneska, i strevet med å sikra ár ok friðr, altså velstand og fred.
I dag verkar det vel framandt – kanskje jamvel barnsleg? – å skulle ”kjøpa” seg dette med blodige offer til gudar og andre makter. Men vi må hugsa på at folk den gongen ikkje levde i eit samfunn der det var materiell overflod og alle slag teknologi som kunne førebyggja ulukker og minimera skaden av dei – som vêrvarsel, motorbåtar, antibiotika og kirurgi. Den tida må menneska ha kjent seg grunnleggjande avmektige andsynes naturkreftene.
Blotet ved vinternettene kan jamførast med hausttakkefesten i kristen tradisjon: På denne tida er avlinga – gudslånet – kommen i hus, og slaktedyra er på det feitaste. Då kan ein sanneleg både feira og takka og ofra litt av overskotet. Slike skikkar kan minna oss om at samfunn der harmoni og velstand er sjølvsagt, er unntak både historisk og i verda i dag.
Blot ved vinternettene
I førkristen tid i Norden var det vanleg å ha eit gjestebod og blot – altså ofring til gudane – ved vinternettene, som var i midten av oktober. Då tok vinteren til, rekna dei. Om våren var det eit tilsvarande blot, og desse to høgtidene skilde mellom sommarhalvåret og vinterhalvåret.
Blot ved vinternettene er nemnt fleire stader i den norrøne litteraturen. I Soga om Viga-Glum er det nemnt eit slikt blot hos ein høvding på Voss. Det skal ha vore eit dísablót, altså eit blot til disene, og det kan sjå ut til at haustblotet gjerne var det. Egilssoga fortel om eit disablot på Atløya i Sunnfjord. Disene var eit kollektiv av kvinnelege makter, til dels knytte til kvar ætt som eit slag verneånder. Den fremste av dei var gudinna Frøya. Det ser ut til at det særleg var kvinner som leidde disablotet.
Dersom vi kan tru på sogene, som dessverre er skrivne 2-300 år etter kristninga, så var haustblotet eit gjestebod der ein samla slekt og vener til eit skikkeleg etegilde med øl og kjøtmat frå dyr som ein slakta særskilt til blotet. Tanken var at ein delte måltidet med gudane (i eit såkalla kommunionsoffer). På den måten styrkte ein gudane, som slett ikkje var allmektige, slik som den kristne eller muslimske guden, men til slutt bukka under, i kamp med jotnane i ragnarok. Men med offeret blidgjorde ein òg gudane, slik at dei kunne hjelpa oss, menneska, i strevet med å sikra ár ok friðr, altså velstand og fred.
I dag verkar det vel framandt – kanskje jamvel barnsleg? – å skulle ”kjøpa” seg dette med blodige offer til gudar og andre makter. Men vi må hugsa på at folk den gongen ikkje levde i eit samfunn der det var materiell overflod og alle slag teknologi som kunne førebyggja ulukker og minimera skaden av dei – som vêrvarsel, motorbåtar, antibiotika og kirurgi. Den tida må menneska ha kjent seg grunnleggjande avmektige andsynes naturkreftene.
Blotet ved vinternettene kan jamførast med hausttakkefesten i kristen tradisjon: På denne tida er avlinga – gudslånet – kommen i hus, og slaktedyra er på det feitaste. Då kan ein sanneleg både feira og takka og ofra litt av overskotet. Slike skikkar kan minna oss om at samfunn der harmoni og velstand er sjølvsagt, er unntak både historisk og i verda i dag.
Eldar Heide, norrønfilolog v. UiB, trykt d. 17.10.10
Norrøntspalte 4
19. oktober 2010 04:32
Her kommer det fjerde bidrag i serien af korte norrøne artikler i Bergens Tidende. Teksten er skrevet af Jonas Wellendorf (mig selv).
Plantet bevis
Det er en lang men ikke spesiell glorverdig tradisjon for å plante bevis av den ene eller den andre årsaken. I norrøn litteratur går dette sjelden bra.
Et eksempel finnes i en lite lest saga kalt Sagaen om Røykdølene, hvor en ubehagelig type ved navn Øystein i ly av natten lar femten av dyrene sine føre inn i fjøset til en mann ved navn Hals. Dagen etter "oppdager" Øystein at han er blitt bestjålet. Han drar over til Hals' gård for å ransake den - å rannsaka er et godt norrønt ord som nettopp betyr husundersøkelse. Til Hals' store overraskelse finner Øystein de femten dyrene, og Hals blir derfor anklaget for tyveri. Det er dessverre ingen som vil støtte Hals' sak, og han tvinges derfor til å reise utenlands. Men siden kommer sakens rette sammenheng for dagen, og etter en rettssak får Øystein som fortjent og blir dømt fredløs.
Senere i samme saga planter en Torberg på tilsvarende vis en hoppe hos en motstander, men heller ikke dette går helt etter planen. Liknende episoder kan finnes med jevne mellomrom i sagalitteraturen.
Man hadde ingen egentlig rettsstat i middelalderen, men å føre falske bevis var likevel forbudt, og det kunne i følge noen lover straffes med 3 års fredløshet, i følge andre måtte man bøte med tre mark til kongen. Disse straffer virker kanskje overkommelige – selv om tre mark da var mange penger den gangen – og overlevde man tre års fredløshet kunne man gjenoppta sin tidligere tilværelse. Men det skal likevel huskes at det i tillegg kom en annen mye verre straff. Den ville først komme etter døden, men så skulle den også vare i all evighet. Om denne straffen kan man for eksempel lese i visjonslitteraturen, som er skildringer av reiser gjennom det hinsidige. Her beskrives blant annet hvordan forskjellige syndere blir straffet, og blant de tilbakevendende kategorier av syndere er nettopp de som med vitende og vilje har fått andre urettmessig dømt. En tekst beskriver en mann som står med tungen spikret fast til en pæl mens han uopphørlig blir pisket av djevler, og teksten forklarer dernest at en slik straff venter dem som begår mened.
Det kan naturligvis være vanskelig på forhånd å vite om det virkelig vil gå så galt, men i noen tilfeller er det kanskje greit å være på den sikre siden.
Plantet bevis
Det er en lang men ikke spesiell glorverdig tradisjon for å plante bevis av den ene eller den andre årsaken. I norrøn litteratur går dette sjelden bra.
Et eksempel finnes i en lite lest saga kalt Sagaen om Røykdølene, hvor en ubehagelig type ved navn Øystein i ly av natten lar femten av dyrene sine føre inn i fjøset til en mann ved navn Hals. Dagen etter "oppdager" Øystein at han er blitt bestjålet. Han drar over til Hals' gård for å ransake den - å rannsaka er et godt norrønt ord som nettopp betyr husundersøkelse. Til Hals' store overraskelse finner Øystein de femten dyrene, og Hals blir derfor anklaget for tyveri. Det er dessverre ingen som vil støtte Hals' sak, og han tvinges derfor til å reise utenlands. Men siden kommer sakens rette sammenheng for dagen, og etter en rettssak får Øystein som fortjent og blir dømt fredløs.
Senere i samme saga planter en Torberg på tilsvarende vis en hoppe hos en motstander, men heller ikke dette går helt etter planen. Liknende episoder kan finnes med jevne mellomrom i sagalitteraturen.
Man hadde ingen egentlig rettsstat i middelalderen, men å føre falske bevis var likevel forbudt, og det kunne i følge noen lover straffes med 3 års fredløshet, i følge andre måtte man bøte med tre mark til kongen. Disse straffer virker kanskje overkommelige – selv om tre mark da var mange penger den gangen – og overlevde man tre års fredløshet kunne man gjenoppta sin tidligere tilværelse. Men det skal likevel huskes at det i tillegg kom en annen mye verre straff. Den ville først komme etter døden, men så skulle den også vare i all evighet. Om denne straffen kan man for eksempel lese i visjonslitteraturen, som er skildringer av reiser gjennom det hinsidige. Her beskrives blant annet hvordan forskjellige syndere blir straffet, og blant de tilbakevendende kategorier av syndere er nettopp de som med vitende og vilje har fått andre urettmessig dømt. En tekst beskriver en mann som står med tungen spikret fast til en pæl mens han uopphørlig blir pisket av djevler, og teksten forklarer dernest at en slik straff venter dem som begår mened.
Det kan naturligvis være vanskelig på forhånd å vite om det virkelig vil gå så galt, men i noen tilfeller er det kanskje greit å være på den sikre siden.
Jonas Wellendorf, norrønfilolog v. UiB, trykt d. 10.10.10
Norrøntspalte 3
10. oktober 2010 10:41
Det tredje bidrag i serien af norrøne artikler i Bergen Tidende er skrevet af Eldar Heide. Det følger nedenfor.
Kven kan straffast?
Eit viktig prinsipp i moderne lovgjeving er at ein må vera tilrekneleg for å kunna stillast til ansvar for ting ein gjer. Såleis er det ikkje sikkert at mannen som nyleg drap ungane og kona si i Oslo ville vorte straffa dersom han hadde levd no. (Han drap seg sjølv til slutt.) Då ville ein psykiater undersøkt han, og berre dersom psykiateren meinte han var tilrekneleg då han gjorde dette, kunne han fått straff.
Men psykiateren har ikkje nokon fasit. Kva er kriteriet for om ein er tilrekneleg? I Dagsnytt fekk vi nyleg høyre at amerikanarane har ein regel om å ikkje avretta tilbakeståande, og at dei set grensa ved IQ på 70. Det høyrest enkelt og greitt ut. Men no hadde dei avretta ei dame med IQ på 72, altså svært nær grensa, så den avrettinga hadde vore svært kontroversiell.
Gulatingslova, som i mellomalderen galdt for Vestlandet, har ein paragraf om ”galenmannsdrap” (”óðs manns víg”) innan familien: Når ”son drep far, eller far son, eller bror bror sin, eller søsken kvarandre, eller barn mor si, eller mor barnet sitt”. Den som drep får då ikkje arven etter den drepne, men blir heller ikkje straffa, berre han eller ho går til skrifte. Her står det ikkje kva som er kriteriet for om den som drep er galen eller ikkje. Det kan verka som ein meinte at denne typen drap i seg sjølv viste at det hadde rabla for ein. Ofte er det jo slik – men ikkje alltid, som vi veit.
Borgartingslova, som galdt for Oslofjords-området, har ein paragraf om spedbarnsdrap. Der er kriteriet om mora ”talar vettug” eller ikkje (”mælir í viti”). Talar ho vettug når folk finn henne med det døde barnet, skal ho missa alt ho eig og fara til eit heident (!) land og aldri koma att. (Å ta livet av uønskte spedborn vart rekna som ein heiden skikk. Etter kristninga fekk ein berre kvitta seg med svært vanskapte born….) Men talar mora ikkje vettug når folk kjem til henne, då skal ho gå til skrifte, men vera straff-fri. Med dette kriteriet må det òg ha vore vanskelege grensetilfelle.
Det einaste enkle er å straffe uansett: ”Har du gjort det, så skal du straffast!” Men det er nok ikkje så enkelt, likevel, på grunn av tilfella der det opplagt er urimeleg. Difor har det – så vidt eg veit – ikkje funnest samfunn som har ei slik ”mekanisk” lovhandheving.
Kven kan straffast?
Eit viktig prinsipp i moderne lovgjeving er at ein må vera tilrekneleg for å kunna stillast til ansvar for ting ein gjer. Såleis er det ikkje sikkert at mannen som nyleg drap ungane og kona si i Oslo ville vorte straffa dersom han hadde levd no. (Han drap seg sjølv til slutt.) Då ville ein psykiater undersøkt han, og berre dersom psykiateren meinte han var tilrekneleg då han gjorde dette, kunne han fått straff.
Men psykiateren har ikkje nokon fasit. Kva er kriteriet for om ein er tilrekneleg? I Dagsnytt fekk vi nyleg høyre at amerikanarane har ein regel om å ikkje avretta tilbakeståande, og at dei set grensa ved IQ på 70. Det høyrest enkelt og greitt ut. Men no hadde dei avretta ei dame med IQ på 72, altså svært nær grensa, så den avrettinga hadde vore svært kontroversiell.
Gulatingslova, som i mellomalderen galdt for Vestlandet, har ein paragraf om ”galenmannsdrap” (”óðs manns víg”) innan familien: Når ”son drep far, eller far son, eller bror bror sin, eller søsken kvarandre, eller barn mor si, eller mor barnet sitt”. Den som drep får då ikkje arven etter den drepne, men blir heller ikkje straffa, berre han eller ho går til skrifte. Her står det ikkje kva som er kriteriet for om den som drep er galen eller ikkje. Det kan verka som ein meinte at denne typen drap i seg sjølv viste at det hadde rabla for ein. Ofte er det jo slik – men ikkje alltid, som vi veit.
Borgartingslova, som galdt for Oslofjords-området, har ein paragraf om spedbarnsdrap. Der er kriteriet om mora ”talar vettug” eller ikkje (”mælir í viti”). Talar ho vettug når folk finn henne med det døde barnet, skal ho missa alt ho eig og fara til eit heident (!) land og aldri koma att. (Å ta livet av uønskte spedborn vart rekna som ein heiden skikk. Etter kristninga fekk ein berre kvitta seg med svært vanskapte born….) Men talar mora ikkje vettug når folk kjem til henne, då skal ho gå til skrifte, men vera straff-fri. Med dette kriteriet må det òg ha vore vanskelege grensetilfelle.
Det einaste enkle er å straffe uansett: ”Har du gjort det, så skal du straffast!” Men det er nok ikkje så enkelt, likevel, på grunn av tilfella der det opplagt er urimeleg. Difor har det – så vidt eg veit – ikkje funnest samfunn som har ei slik ”mekanisk” lovhandheving.
Eldar Heide, norrønfilolog v. UiB. Trykt 3.10.10
Norrøntspalte 2
04. oktober 2010 13:22
I løbet af den næste tid vil personer fra norrøntmiljøet i Bergen trykke mindre tekster i en egen spalte i Bergens Tidende som ganske enkelt hedder Norrønt. Med lidt forsinkelse vil jeg også lægge teksterne her på bloggen.
Tekst nummer to er skrevet af Ingvil Brügger Budal:
Om fantasy, kulturimport og Håkonshallen
Hamskiftande riddarar, mannskapslause skip og magiske kappar – blanda med tamme løver, rasande kjemper, underjordiske vesen og trylledrikker. Er dette Narnia, Ringenes Herre, Harry Potter, eller dei grunnleggjande elementa i eit av utallige fantasyrollespel? Desse fantastiske elementa kan bli kombinerte på uendeleg mange måtar og fengar born, tenåringar og vaksne, noko kommersielle aktørar for lengst har skjønt. Samstundes framkallar det fantastiske i bøker, film og spel nær encyklopedisk kunnskap om livet til Harry Potter på Hogwarts hos elles lite leselystne 10-årige gutar, fangar ungdommar (og vaksne!) ved tastaturet eller skjermen – og aukar rikdomen til ei rekkje menneske på vegen.
Skulle ein spela inn ein fantasyfilm i Bergen, ville den snart 750 år gamle Håkonshallen vera det innlysande kulissevalet. Mannen som tok initiativet til bygginga av kongshallen i Bergen var også den første kjente norske storimportøren av fantasy. På 1200-talet var gammalfranske riddarromanar moderne ved dei europeiske fyrstehoffa, og den norske kongen, Håkon Håkonsson, tinga omsetjingar av desse bestseljarane til norrønt. Slik fekk kongen importert forteljingar om festar ved kong Arthurs hoff, om den evige kjærleiken mellom Tristan og Isolde og om eventyra til noble riddarar – forteljingar som først truleg vart lesne høgt ved hirda, før ein del av motiva vart plukka opp og etterlikna i folkeviser, balladar og ei rekkje anonyme soger. Bruken av desse felleseuropeiske motiva er den same i dag som i mellomalderen og publikumsappellen er akkurat like stor. Endringa ligg i framvoksteren av andre uttrykksformer, mellom anna film og dataspel.
P.S. Skulle du lura, så er dei hamskiftande riddarane, mannskapslause skipa, magiske kappane, tamme løvene, rasande kjempene, underjordiske vesena og trylledrikkene henta frå gammalfranske riddarromanar skrivne på slutten av 1100-talet og omsette til norrønt på 1200-talet. Ein kan like gjerne sjå for seg ein film der hovudpersonane er hamskiftande riddarar som vert frakta rundt av mannskapslause skip. Ved hjelp av magiske kappar og tamme løver, sigrar dei over rasande kjemper og underjordiske vesen og vinn attende trylledrikkene. Eg ser gjerne den filmen!
Tekst nummer to er skrevet af Ingvil Brügger Budal:
Om fantasy, kulturimport og Håkonshallen
Hamskiftande riddarar, mannskapslause skip og magiske kappar – blanda med tamme løver, rasande kjemper, underjordiske vesen og trylledrikker. Er dette Narnia, Ringenes Herre, Harry Potter, eller dei grunnleggjande elementa i eit av utallige fantasyrollespel? Desse fantastiske elementa kan bli kombinerte på uendeleg mange måtar og fengar born, tenåringar og vaksne, noko kommersielle aktørar for lengst har skjønt. Samstundes framkallar det fantastiske i bøker, film og spel nær encyklopedisk kunnskap om livet til Harry Potter på Hogwarts hos elles lite leselystne 10-årige gutar, fangar ungdommar (og vaksne!) ved tastaturet eller skjermen – og aukar rikdomen til ei rekkje menneske på vegen.
Skulle ein spela inn ein fantasyfilm i Bergen, ville den snart 750 år gamle Håkonshallen vera det innlysande kulissevalet. Mannen som tok initiativet til bygginga av kongshallen i Bergen var også den første kjente norske storimportøren av fantasy. På 1200-talet var gammalfranske riddarromanar moderne ved dei europeiske fyrstehoffa, og den norske kongen, Håkon Håkonsson, tinga omsetjingar av desse bestseljarane til norrønt. Slik fekk kongen importert forteljingar om festar ved kong Arthurs hoff, om den evige kjærleiken mellom Tristan og Isolde og om eventyra til noble riddarar – forteljingar som først truleg vart lesne høgt ved hirda, før ein del av motiva vart plukka opp og etterlikna i folkeviser, balladar og ei rekkje anonyme soger. Bruken av desse felleseuropeiske motiva er den same i dag som i mellomalderen og publikumsappellen er akkurat like stor. Endringa ligg i framvoksteren av andre uttrykksformer, mellom anna film og dataspel.
P.S. Skulle du lura, så er dei hamskiftande riddarane, mannskapslause skipa, magiske kappane, tamme løvene, rasande kjempene, underjordiske vesena og trylledrikkene henta frå gammalfranske riddarromanar skrivne på slutten av 1100-talet og omsette til norrønt på 1200-talet. Ein kan like gjerne sjå for seg ein film der hovudpersonane er hamskiftande riddarar som vert frakta rundt av mannskapslause skip. Ved hjelp av magiske kappar og tamme løver, sigrar dei over rasande kjemper og underjordiske vesen og vinn attende trylledrikkene. Eg ser gjerne den filmen!
Ingvil Brügger Budal, norrønfilolog v. NLA Høgskolen, trykt 27. sept. 2010
Norrøntspalte
01. oktober 2010 12:23
I løbet af den næste tid vil personer fra norrøntmiljøet i Bergen trykke mindre tekster i en egen spalte i Bergens Tidende som ganske enkelt hedder Norrønt. Med lidt forsinkelse vil jeg også lægge teksterne her på bloggen.
Den første tekst var skrevet af mig selv:
Gaven
Gaven og fornærmelsen slektet på hverandre, og slik som uretten i middelalderen krevde hevn, krevde gaven en gjengave.
Skrevne så vel som uskrevne regler regulerte hva man skulle gjøre hvis man fikk en gave. Å nøyes med å bukke og takke ville være et tegn på underkastelse. Ville man framstå som en fri mann, måtte man derimot gi en likeverdig og gjerne større gave tilbake. Av de gamle lovene går det fram at gavegiveren hadde lovfestet krav på en motgave av tilsvarende verdi som gaven han gav, ellers kunne han kreve gaven tilbake igjen.
Folk som ikke forstod å spille etter disse regler, fikk uvegerlig problemer eller nedbrakte dem over omgivelsene sine, for i det slektsbaserte samfunnet sto man nemlig kollektivt til ansvar. Denne kompliserte gave- og fornærmelsesøkonomien danner bakteppet for store deler av den norrøne litteraturen: I mange av de mer muntre fortellingene står gaver i sentrum, mens de mørkere fortellingene typisk handler om urett.
Gaven kunne være til besvær på grunn av forpliktelsene som fulgte den. Skikk og bruk krevde for eksempel at en skald som fikk et praktskjold i gave, diktet et hyllestdikt om skjoldet og dets giver. En anekdote i Egils saga forteller at da skalden og villstyringen Egil uforvarende hadde mottatt et skjold i gave, ville han straks ri av sted for å drepe giveren, for som han sa: “Nå forventer han vel at jeg skal sitte oppe hele natten og dikte om skjoldet hans.”
En annen saga forteller om en jarl som var så gjerrig at han konsekvent nektet å motta gaver, fordi han ikke kunne tåle å måtte gi noe tilbake. Engang klarte en ung mann ved navn Rev, som siden skulle bli kjent som Gave-Rev, likevel å overtale kongen til å ta imot en premieokse. Som motgave gav kongen et skjold, men snart angret han, krevde skjoldet tilbake og gav i stedet Rev en brynestein og et godt råd. Siden klarte Rev i beste eventyrstil å bytte brynesteinen til en gullring, gullringen til et fullt bemannet vikingskip, og etter ytterligere et par byttehandler ble han gift med en kongsdatter. Tenk om han hadde latt brynesteinen bli liggende i skuffen!
Den første tekst var skrevet af mig selv:
Gaven
Gaven og fornærmelsen slektet på hverandre, og slik som uretten i middelalderen krevde hevn, krevde gaven en gjengave.
Skrevne så vel som uskrevne regler regulerte hva man skulle gjøre hvis man fikk en gave. Å nøyes med å bukke og takke ville være et tegn på underkastelse. Ville man framstå som en fri mann, måtte man derimot gi en likeverdig og gjerne større gave tilbake. Av de gamle lovene går det fram at gavegiveren hadde lovfestet krav på en motgave av tilsvarende verdi som gaven han gav, ellers kunne han kreve gaven tilbake igjen.
Folk som ikke forstod å spille etter disse regler, fikk uvegerlig problemer eller nedbrakte dem over omgivelsene sine, for i det slektsbaserte samfunnet sto man nemlig kollektivt til ansvar. Denne kompliserte gave- og fornærmelsesøkonomien danner bakteppet for store deler av den norrøne litteraturen: I mange av de mer muntre fortellingene står gaver i sentrum, mens de mørkere fortellingene typisk handler om urett.
Gaven kunne være til besvær på grunn av forpliktelsene som fulgte den. Skikk og bruk krevde for eksempel at en skald som fikk et praktskjold i gave, diktet et hyllestdikt om skjoldet og dets giver. En anekdote i Egils saga forteller at da skalden og villstyringen Egil uforvarende hadde mottatt et skjold i gave, ville han straks ri av sted for å drepe giveren, for som han sa: “Nå forventer han vel at jeg skal sitte oppe hele natten og dikte om skjoldet hans.”
En annen saga forteller om en jarl som var så gjerrig at han konsekvent nektet å motta gaver, fordi han ikke kunne tåle å måtte gi noe tilbake. Engang klarte en ung mann ved navn Rev, som siden skulle bli kjent som Gave-Rev, likevel å overtale kongen til å ta imot en premieokse. Som motgave gav kongen et skjold, men snart angret han, krevde skjoldet tilbake og gav i stedet Rev en brynestein og et godt råd. Siden klarte Rev i beste eventyrstil å bytte brynesteinen til en gullring, gullringen til et fullt bemannet vikingskip, og etter ytterligere et par byttehandler ble han gift med en kongsdatter. Tenk om han hadde latt brynesteinen bli liggende i skuffen!
Jonas Wellendorf, norrønfilolog v. UiB, trykt 19. sept. 2010